Pressens menn og kvinner elsker å posere på Twitter. Er det blitt viktigere å ta seg ut på sosiale medier enn å drive god, gammeldags nyhetsjournalistikk? Spør Alf Bjarne Johnsen i VG.

Den ene etter den andre gjespet blasert etter PST-sjef Janne Kristiansens uttalelser i stortingshøringen på onsdag. Torsdagsavisenes ledere ble pinlige påminnelser om at den direktesendte, stenograferte høringen endte med Kristiansens avgang – og at selve nyheten gikk mediehus etter mediehus forbi. Bare én journalist fikk med seg at den daværende PST-sjefen leverte sin avskjedssøknad i én fomlete setning. At Norge har agenter i fremmede land er ikke overraskende, at sjefen for den sivile sikkerhetstjenesten bekrefter at den militære etterretningstjenesten har folk i Pakistan, er skandaløst.

Jeg fikk den ugne følelsen da Dagsnytt 18s programleder pirket borti hvorfor ingen andre journalister eller politikere reagerte på PST-sjefens ord. Sov de? Det er mulig de rødmet – det var bare den naturlig rødmussede Per Sandberg – leder i justiskomiteen – som forsikret lytterne om at han reagerte på skandalen. Per Sandbergs erfaringer med stortingsforsnakkelser er så omfattende at han nok fikk med seg Janne Kristiansens også.

Det er ikke bare i PST det er behov for pisk, i norske medier bør det samme redskapet treffe rygger. Definisjonen på en god journalist er en journalist som ser og hører nyheter ingen andre ser og hører. Det kan være detaljer, som da Morten Hofstad i Finansavisen leste en notis i Rana Blad om kommunale finansplasseringer. Selskapet det skulle plasseres penger gjennom heter Terra. Resten er historie. En annen historie er Aftenbladets eminente avsløringer om barnevernets aksjon for å hente barn ut fra Tyrkia. Saken har vært omtalt i kommunale papirer og møter uten at noen lokale journalister – meg selv inkludert – så uglene for bare mose.

Her singler det i glasshus, men kan det være slik at nettets kjappisnyheter og kommentatorenes posering på Twitter har fortrengt det ofte kjedelige og krevende journalistarbeidet Alf Bjarne Johnsen står for? Kommentarer baserer seg på journalistenes nyhetsjakt, og uten faktagrunnlag er kommentarer nonsens.

Etterretning, forsvar og hemmelige tjenester er Johnsens fagfelt, noe som gjør at ringreven kjappere enn andre kan tolke utsagn som Janne Kristiansens. Hemmelige tjenester har vært journalistikkens paradegren siden 70-tallet, siden listesaken, Loran C – siden Alf R. Jacobsen, Ingolf Håkon Teigene, Jahn Otto Hauge og andre etablerte gravejournalistikk ved å snuse i militær og sivil etterretning. VG har latt Alf Bjarne Johnsen dyrke kompetansen sin – og får betalt tilbake i form av viktig journalistikk.
Jeg vet ikke hva resten av pressekorpset tvitret om etter stortingshøringen på onsdag. Plumbo?

Av og til må det gjøre forferdelig vondt å være politiker. Å snuble slik stortingsrepresentanten Geir Pollestad (Sp) har gjort den siste uken, kan umulig være sunt.

Solamøtet i regi av NHO er en av regionens beste kilder til nyheter, til og med uten den samme nachspielkulturen som i Oslo. Mandagens møte var intet unntak, selv om forsamlingen må fortone seg bortimot provoserende for resten av Europa og USA utenom Houston. «Vekstens utfordringer og muligheter» var et tema som nok oppfattes som helt gresk sør for Skagerrak.

Det som ikke ble tatt opp på Sola var miljøbaksiden ved vekst, og for Sp-Pollestad vekst og sentralisering. Det ser ut som politisk selvskading når Pollestad i et Aftenblad-intervju ber «Jens bremse Stavanger-vekst», og selvsagt krever mottiltak for å hindre at resten av landet flytter til Nord-Jæren og Oslo. Det er mulig stortingsrepresentanten fra Jæren trodde han ga statsministeren et spark bak, men Sp-eren setter opp snubletråder for seg selv og sin egen kommunalminister. De siste årene har to markante kvinner regjert i Kommunaldepartementet – begge fra Pollestads eget parti. At Liv Signe og Magnhild har gjort en så dårlig jobb at Pollestad mener Jens må gripe inn, er oppsiktsvekkende.

Det velmente intervjuet viser ikke bare Sps iboende selvmotsigelser, men også vekstkritikernes mangel på realisme. Pollestad må gjerne tro han kan bremse den skadelige veksten i oljemette Stavanger, men hvordan? Skal han beordre de største bedriftene ut av regionen, og dermed vanlige folks jobber? Nå er politikerne vant med å sende statlige arbeidsplasser fram og tilbake (les: FOHK), men hvordan skal Sp-oljeminister Ola Borten Moe få fram for ledelsen i ConocoPhillips at deres 1900 ansatte i Tananger skaper press på boligmarkedet og andre utilbørligheter og bør finne seg et annet sted å være?

«Spredning av oljevirksomheten» høres flott ut det, men det har vel skjedd noe her også? Oljeselskaper lokaliserer seg der det er infrastruktur i form av flyplasser, baser og nærhet til leverandører. Slik det er i Stavanger, men også Bergen, Florø, Harstad og Hammerfest, og legg gjerne til oljens virkninger i Kongsbergs subseamiljø, Trondheims teknologimiljø og Statoils stadig større avdelingskontor i Oslo. Fordelingen Pollestad krever skjedde for lenge siden, og etter hvert som områdene i Barentshavet bygges ut kan Sp glede seg over oljearbeidsplasser på de mest fjerntliggende nes i nord. Hele landet er i bruk, selv om regionen der Pollestads velgere bor er mer i bruk enn de fleste som følge av framsynte politikere, smarte gründere og flinke forretningsfolk.
Stalin prøvde å snu elver, Sp prøver å snu flyttestrømmen – begge deler er like vanskelige.

Regjeringen Pollestad kritiserer for å gjøre for lite har likevel verktøy, for eksempel gjennom skatter, avgifter og konsesjoner. Siden 2000 har satsingen på haleproduksjon vært sterk, noe nyetableringen av mindre oljeselskaper viser.

Jens Bjørneboes essaysamling «Vi som elsket Amerika» var et uttrykk for antiamerikanismen på 60- og 70-tallet. USA var banalt og imperialistisk. I dag tier kritikerne, til tross for to kriger og Guantánamo.

Tier? Det stemmer vel ikke – all den tid til og med Stavanger har hatt demonstrasjonstog mot USAs krig i Irak? Jeg begynte å tenke tanken fordi det er presidentvalgår, og nerden i meg begynte å lese Des Moines Register jevnlig på nett for å sjekke ut stemningen før Iowa-caucuset (indianerord for partimøte i noen stater der presidentkandidater nomineres) denne uken. Det skal komme mer. VG og Dagens Næringsliv har allerede USA-korrespondenter som kan mer om USA enn amerikanere flest, dessuten tvitres det heftig fra kompetente folk som Minerva-skribenten Jan Arild Snoen. Amerikansk politikk er blitt så viktig i Norge at Fritt Ord-stiftelsen støtter Amerikansk politikk.no, et høyst oppegående nettsted som drives av USA-politikknerder. Ta med NRK-korrespondentene og det stadig større korpset av statsvitere og historikere med USA-kunnskap, og gjennomsnittsnordmann er straks mer opplyst om amerikanske valg enn en gjennomsnittsamerikaner.

De av oss som fikk en politisk bevisstgjøring på slutten av 70-tallet var latinamerikanere av overbevisning. Troen på at det fantes noe slikt som en kledelig sofaradikal (for all del uten å være ml-aktig), Che-romantisk revolusjon levde i flere år etter at sandinistene jaget Somoza-regimet i Nicaragua i 1979. Oliver North og USAs støtte til contras var Chile om igjen. Amerikanerne prøvde nok en gang å knekke et venstreorientert regime i sin egen bakgård. Ronald Reagan og senere Bush-familien viste bare hvor ille det var i et land ulike storheter som Hamsun, Mykle, Bjørneboe og Einar Førde i forskjellige sammenhenger har elsket å hate.

Nyansenes amerikanske inntog er vanskelig å datere, men på 80-tallet ble det stadig stuerenere å dyrke amerikansk kultur samtidig som det selvsagt ble tatt sterkt avstand fra Reagan og North. Ikke den overfladiske Wrigley bubblegum-kulturen, men det ekte som i Johnny Cash, Bob Dylan, Lou Reed, Woody Guthrie, Steinbeck, Hemingway og hele rekken. Å ta avstand fra Bush jr. var politisk ukomplisert, samtidig som stadig flere av oss kunne dyrke USA-kjærligheten mer åpenlyst. Først ved å dra på pilegrimstur til New York, som som kjent er høyst uamerikansk. Gjerne til Las Vegas for å se det ypperste innen menneskelig forfall – for så å miste antiamerikanismen så til de grader at det går an å kjøre rundt i Florida i en diger SUV (anbefales på det varmeste).

Ny-amerikanismens bakside er merkbar. Redaksjonelle ressurser brukes på amerikanske valg, ikke på støvete og risikable reiser i Libya og Egypt. De som vil følge med på økonomisk oppsving i Afrika må følge med på helt andre medier enn de amerikaniserte norske.