Med en aura av effektivitet og klar hjerne har de danske Socialdemokraternes superstjerne Helle Thorning-Schmidt ledet an i 2010-tallets bølge av politikere fra Generasjon X.

Stavanger Ap slet lenge. Siden Tore Nordtuns og Brit Egaas Røens ordførerperioder på begynnelsen av 90-tallet har Høyre og Leif Johan Sevland skapt et gap mellom de to partiene. Først med Cecilie Bjelland ble Stavanger Ap løftet opp på pre-sevlandsk nivå.

Danmarks nye statsminister kom fra intet og ble et begrep over natten. «Gucci-Helle» tuppet ut Venstre-statsminister (dansk Venstre ligner mest av alt norsk Høyre) Lars Løkke Rasmussen etter en kort valgkamp – visstnok for å unngå en Stoltenberg-effekt i Danmark. Thorning-Schmidt tilhører David Cameron- og Ed Miliband-generasjonen – politikere født på siste halvdel av 60-tallet som barn av babyboomerne etter 2. verdenskrig. Generasjon X er høyt utdannede, har ofte gjort karriere utenfor politikken og er slik sett motsetningene til partibroilerne. Det er ikke nødvendigvis klatring på partistigen som har fått dem til topps, de har gjerne funnet én sak som har trigget den politiske interessen.

I Thorning-Schmidts tilfelle et glødende engasjement for EU, for Bjellands del grasrotaktivisme mot Ryfasts virkninger på Våland. De minner mer om Jonas enn om Jens. Utenriksministeren var i midten av 30-årene før han ble Ap-medlem, Bjelland ble politisk aktiv for ganske få år siden, og Stoltenberg er født inn i Ap. Sentralstyremedlemmene Støre og Bjelland har de klassiske, sosioøkonomiske kjennetegnene til et Høyre-medlem. Antakelig angrer Thorning-Schmidt på bruken av Gucci-vesker – et merke de færreste forbinder med dansk eller norsk arbeiderbevegelse. «Gucci-Helle» har garantert skremt kvinnelige Ap-medlemmer fra å bruke merket for all framtid.

Det er nødvendigvis mye snakk om Utøya-generasjonen og hvordan de vil påvirke politikken de neste tiårene, men Utøya-generasjonens foreldre – de som er født i tiåret etter Jens – er de som preger politikken på flere nivåer i dag. I Stavanger er de to C-ene Bjelland og Sagen Helgø eksponenter for den nye generasjonen, i Bergen Monica Mæland, i Danmark Helle Thorning-Schmidt, i Storbritannia er David Cameron og Ed Miliband mannlige varianter av den moderne politkertypen.

Et fellestrekk for Generasjon X-politikerne: De spiller tøffere og de behersker mediene. Utspill som Cecilie Bjellands bybaneparkering i fjor, skapte ståhei blant rutinerte Ap-folk. Viljen til å snu på tidligere politikk krever en selvtillit de mer partitro ikke er vant med. Veteraner fra Stavanger-politikken er smårystet over polariseringen som kom til syne rundt forhandlingene om posisjoner tidligere i uken. Sevland er 50 og ute av politikken – og plutselig minnet Rådhuset om en episode av «Borgen».

Lørdagens partimåling i Rogalands Avis gjør det klart: Stavangers neste ordfører heter Christine og ikke Cecilie. Ingen overraskelse – førstnevnte har gått i ordførerskole i årevis.

Lokalvalget i 2007 ga Leif Johan Sevland rekordaktige 34,5 prosent, og «Sevland-effekten» sto lenge som forklaringen på Høyres grep om Stavanger. Målingen TNS Gallup utførte for Rogalands Avis i juni med enda mer rekordaktige 37,7 prosent viste at Høyre suser av gårde selv med en avtroppende Sevland. Kunne vi allerede snakke om en Christine-effekt? Eller surfet det blå Stavanger på den nasjonale Erna-bølgen? Når vi i dag presenterer TNS Gallups Stavanger-måling med 38,3 prosent oppslutning for Høyre, kan det slås fast at byens neste ordfører heter Christine Sagen Helgø, og at hun fronter et parti som trolig slår 2007-rekorden.

Politiske resultater kan ikke forklares ut fra ett svar. John F. Kennedy slo ikke Richard Nixon i 1960-valget fordi sistnevnte framsto svett og ubarbert på TV. Sevland surfet ikke på en Høyre-bølge da forrige rekord ble satt i 2007. På den tiden lå Høyre på rundt 15 prosent nasjonalt – den nåværende Erna-bølgen satte først inn i oktober 2009. At Høyre fosser fram på riksplan gjør selvsagt jobben lettere for Christine Sagen Helgø, men det varslede brakvalget deres er resultatet av Høyres talentfabrikk. Stavanger Ap har derimot vært et slags politikkens svar på Viking og sløst med talentene.

Sevland har i en årrekke vært den opplagte nummer én i Høyre, mindre kjent er partiets talentutvikling. Mens Ap i Stavanger og Rogaland forvirrer omgivelsene (Hadia Tajik måtte over til Oslo-listen for å komme på Stortinget, Cecilie Bjelland er til tross for én tidligere periode en fersk politiker) framstår Stavanger Høyre som et Barcelona i talentutviklingen. Mens Bjelland var et ukjent navn fram til i fjor høst, har Sagen Helgø holdt det gående for Høyre siden 1999. Bjelland ble et navn da hun snudde opp ned på bybaneprosessen i fjor høst, men juristen fra Våland har hele tiden manglet det juristen fra Eiganes har: Tid. Christine Sagen Helgø har hatt 12 år på å trykke hender, snakke politikk og ikke minst gå Sevlands ordførerskole gjennom jobbing i bystyregruppen og ledervervet i kommunalstyret for byutvikling. Cecilie Bjelland har ikke gått i samme politiske lære, hun kommer rett fra jobb som advokat i oljeselskapet Gaz de Suez.

Talentspeidingen John Peter Hernes sto for da han oppdaget politikeren i sin daværende svigerinne på slutten av 90-tallet, betaler seg nå. Mens individualistiske Høyre framstår som et kollektiv med drevne politikere som Grøsfjeld, Hernes og Jordal på laget, har Ap ikke greid å bygge et lag i det hele tatt. Det har ikke manglet på talenter rundt Reme med Torstein Tvedt Solberg, Nina Galta, Hilde Karlsen – i tillegg til Kristine Gramstad og Hadia Tajik, men tydeligvis tenkte verken «Kian» eller resten av Stavanger og Rogaland Ap på at det trengs mer enn ett år på å bygge en ordførerkandidat.