Viser arkivet for september, 2011

Suppe og sjømat for fred

Det høres ut som oppskriften på bråk å hente en jøde, en muslim og en kristen fra Jerusalem for å utstyre dem med kniver. Det ble heller oppskriften på én av mange små fredsprosesser i Midtøsten – lagt til Eiganesveien.

Forholdet mellom israelere og palestinere er verkebyllen verden aldri ser ut til å bli kvitt. Den ene amerikanske presidenten etter den andre prøver, før de gir opp i møtet med den jødiske lobbyen som er mektig nok til å forpurre et gjenvalg. Det er noen som likevel fortsetter der presidenter og FN stanger i veggen, og det er kokkene i Chefs for Peace. Blir det fred i Midtøsten av å lage mat? Det blir i hvert fall ikke fred hvis ingen prøver.

Dette ser ut til å være prinsippet til de fire kokkene som sendte ut den ene herligheten etter den andre til den usalige blandingen av politikere, prester, byens matmiljø, Røde Kors, kristne, muslimer og undertegnede i Røde Kors’ hvite hus på Eiganes. Dialogmøtet – eller dialogmiddagen – ble planlagt før 22. juli, men i serien av 22. juli-forklaringer er det lett å se hva terroren gjorde med oss. Vi som nylig var invitert til middag forsto hva de fire Chefs for Peace-kokkene holdt på med. Den gastronomiske opplevelsen var veldig lett å ta inn over seg, det er også litt lettere for nordmenn å skjønne hvilken frykt palestinere og israelere opplever rundt sine hjem når vi har opplevd noe av det samme rundt våre hjem.

Før 22. juli hadde jeg antakelig ironisert litt over Chefs for Peace og suppe for fred og sånt, nå ser jeg poenget deres etter at det kom et annet alvor over Norge. Både Bibelen og Koranen har sentrale historier om måltider, gjestebud og vertskap i sine skrifter. Å sørge for sine naboer er sentrale poenger i den kristne fasten så vel i muslimenes ramadan, minnet biskop Erling Pettersen oss om. Der jeg – en ganske så sekulær nordmann – satt med en kristen politiker, en prest, en etnisk norsk muslim og en teologiforsker – fikk kokkenes budskap mening. Dialogen rundt lammet, kveiten fra Hjelmeland og den himmelske isen gikk rundt prosaiske emner som fotball, arabisk grammatikk, valget i Egersund og engelske aviser, men også hva det innebærer av ubehageligheter for en muslimsk kvinne av norsk opphav å velge å gå med hijab. Hvem de plagsomme er? Nei da, ikke de kristne eller andre troende, det er vi sekulære som opphøyer oss til å være nedlatende og utstøtende.

Den kloke Røde Kors-mannen Ola Skuterud minnet oss om en annen klok manns ord. President Bill Clinton – antakelig den som har vært nærmest å skape fred i Midtøsten – sa en gang at fred begynner i det små – mellom enkeltpersoner. Fredskokkene fra Jerusalem begynte på det fredeligste prosjektet av alle – å lage mat sammen. Kniver kan være våpen, men for de jødiske, muslimske og kristne kokkene ble de redskaper for fred. Takk for maten!

Generasjon X i politikken

Med en aura av effektivitet og klar hjerne har de danske Socialdemokraternes superstjerne Helle Thorning-Schmidt ledet an i 2010-tallets bølge av politikere fra Generasjon X.

Stavanger Ap slet lenge. Siden Tore Nordtuns og Brit Egaas Røens ordførerperioder på begynnelsen av 90-tallet har Høyre og Leif Johan Sevland skapt et gap mellom de to partiene. Først med Cecilie Bjelland ble Stavanger Ap løftet opp på pre-sevlandsk nivå.

Danmarks nye statsminister kom fra intet og ble et begrep over natten. «Gucci-Helle» tuppet ut Venstre-statsminister (dansk Venstre ligner mest av alt norsk Høyre) Lars Løkke Rasmussen etter en kort valgkamp – visstnok for å unngå en Stoltenberg-effekt i Danmark. Thorning-Schmidt tilhører David Cameron- og Ed Miliband-generasjonen – politikere født på siste halvdel av 60-tallet som barn av babyboomerne etter 2. verdenskrig. Generasjon X er høyt utdannede, har ofte gjort karriere utenfor politikken og er slik sett motsetningene til partibroilerne. Det er ikke nødvendigvis klatring på partistigen som har fått dem til topps, de har gjerne funnet én sak som har trigget den politiske interessen.

I Thorning-Schmidts tilfelle et glødende engasjement for EU, for Bjellands del grasrotaktivisme mot Ryfasts virkninger på Våland. De minner mer om Jonas enn om Jens. Utenriksministeren var i midten av 30-årene før han ble Ap-medlem, Bjelland ble politisk aktiv for ganske få år siden, og Stoltenberg er født inn i Ap. Sentralstyremedlemmene Støre og Bjelland har de klassiske, sosioøkonomiske kjennetegnene til et Høyre-medlem. Antakelig angrer Thorning-Schmidt på bruken av Gucci-vesker – et merke de færreste forbinder med dansk eller norsk arbeiderbevegelse. «Gucci-Helle» har garantert skremt kvinnelige Ap-medlemmer fra å bruke merket for all framtid.

Det er nødvendigvis mye snakk om Utøya-generasjonen og hvordan de vil påvirke politikken de neste tiårene, men Utøya-generasjonens foreldre – de som er født i tiåret etter Jens – er de som preger politikken på flere nivåer i dag. I Stavanger er de to C-ene Bjelland og Sagen Helgø eksponenter for den nye generasjonen, i Bergen Monica Mæland, i Danmark Helle Thorning-Schmidt, i Storbritannia er David Cameron og Ed Miliband mannlige varianter av den moderne politkertypen.

Et fellestrekk for Generasjon X-politikerne: De spiller tøffere og de behersker mediene. Utspill som Cecilie Bjellands bybaneparkering i fjor, skapte ståhei blant rutinerte Ap-folk. Viljen til å snu på tidligere politikk krever en selvtillit de mer partitro ikke er vant med. Veteraner fra Stavanger-politikken er smårystet over polariseringen som kom til syne rundt forhandlingene om posisjoner tidligere i uken. Sevland er 50 og ute av politikken – og plutselig minnet Rådhuset om en episode av «Borgen».

Christine vs. Cecilie 1-0

Lørdagens partimåling i Rogalands Avis gjør det klart: Stavangers neste ordfører heter Christine og ikke Cecilie. Ingen overraskelse – førstnevnte har gått i ordførerskole i årevis.

Lokalvalget i 2007 ga Leif Johan Sevland rekordaktige 34,5 prosent, og «Sevland-effekten» sto lenge som forklaringen på Høyres grep om Stavanger. Målingen TNS Gallup utførte for Rogalands Avis i juni med enda mer rekordaktige 37,7 prosent viste at Høyre suser av gårde selv med en avtroppende Sevland. Kunne vi allerede snakke om en Christine-effekt? Eller surfet det blå Stavanger på den nasjonale Erna-bølgen? Når vi i dag presenterer TNS Gallups Stavanger-måling med 38,3 prosent oppslutning for Høyre, kan det slås fast at byens neste ordfører heter Christine Sagen Helgø, og at hun fronter et parti som trolig slår 2007-rekorden.

Politiske resultater kan ikke forklares ut fra ett svar. John F. Kennedy slo ikke Richard Nixon i 1960-valget fordi sistnevnte framsto svett og ubarbert på TV. Sevland surfet ikke på en Høyre-bølge da forrige rekord ble satt i 2007. På den tiden lå Høyre på rundt 15 prosent nasjonalt – den nåværende Erna-bølgen satte først inn i oktober 2009. At Høyre fosser fram på riksplan gjør selvsagt jobben lettere for Christine Sagen Helgø, men det varslede brakvalget deres er resultatet av Høyres talentfabrikk. Stavanger Ap har derimot vært et slags politikkens svar på Viking og sløst med talentene.

Sevland har i en årrekke vært den opplagte nummer én i Høyre, mindre kjent er partiets talentutvikling. Mens Ap i Stavanger og Rogaland forvirrer omgivelsene (Hadia Tajik måtte over til Oslo-listen for å komme på Stortinget, Cecilie Bjelland er til tross for én tidligere periode en fersk politiker) framstår Stavanger Høyre som et Barcelona i talentutviklingen. Mens Bjelland var et ukjent navn fram til i fjor høst, har Sagen Helgø holdt det gående for Høyre siden 1999. Bjelland ble et navn da hun snudde opp ned på bybaneprosessen i fjor høst, men juristen fra Våland har hele tiden manglet det juristen fra Eiganes har: Tid. Christine Sagen Helgø har hatt 12 år på å trykke hender, snakke politikk og ikke minst gå Sevlands ordførerskole gjennom jobbing i bystyregruppen og ledervervet i kommunalstyret for byutvikling. Cecilie Bjelland har ikke gått i samme politiske lære, hun kommer rett fra jobb som advokat i oljeselskapet Gaz de Suez.

Talentspeidingen John Peter Hernes sto for da han oppdaget politikeren i sin daværende svigerinne på slutten av 90-tallet, betaler seg nå. Mens individualistiske Høyre framstår som et kollektiv med drevne politikere som Grøsfjeld, Hernes og Jordal på laget, har Ap ikke greid å bygge et lag i det hele tatt. Det har ikke manglet på talenter rundt Reme med Torstein Tvedt Solberg, Nina Galta, Hilde Karlsen – i tillegg til Kristine Gramstad og Hadia Tajik, men tydeligvis tenkte verken «Kian» eller resten av Stavanger og Rogaland Ap på at det trengs mer enn ett år på å bygge en ordførerkandidat.

Stavangers markagrense

Én ting skal vi pigede ha: Stavanger ser ut både i måne- og solskinn. I motsetning til ni av ti norske byer har vi historiske bygninger å ta vare på. Dét preger Stavanger-politikken mer enn det meste.

Forunderlig mange politiske stridssaker i Stavanger dreier seg om gamle bygninger. Forleden skapte biskopen ballade da han gikk i strid for å få huseieren Opplysningsvesenets Fond til å ta seg av stellet av bispehagen, og nylig ble enda et gammelt hus kastet inn i valgkampen. Denne gangen er det Holme Egenes’ tur til å sette sinnene i kok etter at det kom fram at pengemangel har stanset restaureringen av gården.

For noen år siden var jeg frampå med en politisk hypotese om at Venstre solide grep om Stavanger må sees i sammenheng med siddisenes yndlingsbeskjeftigelse: Huskikking. Vi som er vokst opp i de gamle bydelene Eiganes, Våland eller Storhaug er vant med å vandre gatelangs for å se på noble hus, vellykkede restaureringsobjekter eller grøsse over 70-tallsvinduer i historiske strøk der mesteparten av byens kulturelle kapital også er samlet. Jeg er ikke alene om å svinge innom Storhaug Allé en gang i blant bare for å beundre bindingsverkshuset som vant Verneprisen i 2001. Eller stikk innom Hannasdalsgata og kikk på en viss politikers barndomshjem, og du forstår at han havnet i Venstre.

Oslo-politikken defineres på mange måter av markagrensen, Stavanger-politikken av Trehusbyens bestemmelser. Denne verdikonservatismen er en motvekt til «riv raben»-holdningen som også er i Stavanger. Bevarernes største seier var Gamle Stavanger – i ettertid er det gått med flere fabrikkbygninger, det gamle postkontoret og flere andre hus som fikk John Christian Rosenlund (nå kjent som Nordens beste filmfotograf) til å flytte fra byen i protest og Thomas Middelthon til å starte en politisk karriere.

Holme Egenes, Ledaal, Breidablikk, Stavangers Akropolis med teatret, museet og Stavanger sykehus, Norges Bank, Hermetikkfagskolen og Tou forplikter. Frps vaktbikkje og store kommunikator – Leif Arne Moi Nilsen – har rett når han påviser Stavanger kommunes mangelfulle vedlikehold. Det er ikke noe poeng i at en kommune må eie for å eie hvis private kan gjøre jobben ut fra det opplagte argumentet om at du og jeg har egeninteresse av å vedlikeholde det vi eier.

Markedet kan ordne opp i mye, men selv ikke i Stavanger er det kø av pengesterke som kjøper en forfallen gård fra 1860-tallet med så sterke oppussingsbehov at 15 millioner kroner ikke strekker til. Markedet fikser ikke Holme Egenes, Norges Bank eller andre hus Riksantikvaren har på sine lister. Hva private krefter skal få ut av Tou Scene utover å «rive raben» for å utvikle tomten, tror jeg knapt Stavanger Frp har fantasi til å foreslå. Kanskje kasino?