Det svirrer mange «hvis» og «om» etter terrorangrepene. Pressens pågående spørsmål og de pårørendes behov for svar om sine døde er normalen etter katastrofer.

For noen dager siden sendte BBC et intervju med en anonym politioffiser. Politimannen beskrev hvordan opprørerne lurte dem inn i feller, og hvor vanskelig det var å få hjelp fra kolleger som var opptatt andre steder i London. Politiet slet også med transporten fordi det var mangel på biler og busser. Ikke engang Metropolitan Police i London har kjøretøyene som skal til for å frakte politifolk rundt når det smeller mange steder samtidig, og bråkmakerne ved hjelp av sosiale medier koordinerer bevegelsene sine. – Det er ikke denne typen uro vi har øvd på, sa politimannen.

Forrige ukes bråk i engelske byer, massakren på Utøya 22. juli og 11. september-angrepene har én ting til felles: De er anslag hinsides fatteevne. Angrepet mot Regjeringskvartalet var innenfor et mønster kjent fra Timothy McVeighs bombe mot den føderale bygningen i Oklahoma City, mens Utøya og tvillingtårnene ikke sto beskrevet noe sted. Det har vært mange skolemassakrer, men aldri et attentat mot et ungdomsparti på sommerleir på en øy. World Trade Center hadde vært under angrep tidligere, men aldri av to rutefly. Med fasit i hånd kan de fleste skråsikkert si at Anders Behring Breivik og Mohammed Atta burde ha vært stoppet tidligere.

For den som legger vekk fasiten er det ingen overraskelse at politiet i Nordre Buskerud fredag 22. juli ikke var bemannet til å svare på 40 nødanrop på én gang. Og når den korteste veien til Utøya går fra Utvika camping burde vel beredskapstroppen Delta samlet seg der og ikke på Storøya 3,6 kilometer unna? Hvorfor kunne ikke Delta-folkene bare hive seg inn i et helikopter? Det sto jo et Sea King på Voldsløkka? Hvordan kan det ha seg at operatøren på 112 ikke satt Breivik over til Deltas operasjonsleder én av de to gangene han skal ha ringt? Svarene vil avsløre at feil oppstår når enkeltpersoner skal ta hurtige avgjørelser under press og basert på mangelfull informasjon. 22. juli-kommisjonen og politievalueringen vil gi svarene på en bedre måte enn nå når politiet svarer stykkevis og delt. Nå er tendensen at bistandsadvokatene prosederer ut fra fasiten. Utvika som samlingsplass for Delta var ikke logisk for politiet i 18.00-tiden 22. juli, på et tidspunkt de ikke kjente antallet attentatmenn.

22. juli-granskingene vil gi oss svarene, men ikke løsningene – fordi løsningene innebærer at terroristene vinner. Hvis alle «om» og «hvis» skal regnes om til stillinger i politibudsjetter, får vi alt annet enn et åpent samfunn. Vil vi betale prisen for nye 22. juli-scenarier i antall politihelikoptre, spesialstyrker og nok polititjenestefolk til å håndtere 40 nødsamtaler samtidig? Flytrafikken fortsatte etter 11. september. Det kan ikke bli nok politibusser i London, det kan heller ikke stå politibåter i beredskap ved hver norske innsjø.

Ulku Nilsens historie høres altfor kjent ut. Den tyrkiske kvinnen greier ikke å knekke den norske koden slik at hun får jobb. Ulkus problem er verken viljen eller kompetansen, men en politikk der det ene gode formålet slår det andre i hjel.

– Vi må ha gode språkmodeller i barnehagen, heter det når den 46 år gamle norskgifte kvinnen fra Ankara ikke får jobb som barnehageassistent. Med fire års universitetsutdannelse, åtte år som førskolelærer i en barnehage i Tyrkia og 13 år som universitetslærer, er hun ekstremt overkvalifisert som assistent. Hun har søkt 50 jobber på flere nivåer i barnehager og SFO-er i Stavanger kommune, men er blitt et offer for noe som kalles «helhetsvurderinger».

Vi er vel noen tusen foreldre i Stavanger som har sendt ungene våre til barnehager og SFO-er, der de er blitt tatt godt imot av ansatte fra Tyrkia, Sri Lanka, Pakistan og Egersund. Det er så selvfølgelig med barnehage- og SFO-ansatte med ikke-stavangerske opphav at jeg innbilte meg at de var like selvfølgelige for dem som ansetter barnehage- og SFO-ansatte. Slik er det ikke.

Når vi skreller vekk den byråkratiske retorikken kommer vi til kjernen, som er «læringssituasjon for å lære norsk.» Det er mange situasjoner i en barnehage, blant annet spisesituasjon, bleiesituasjon, lekesituasjon og mye annet som uttrykkes i det krøkkete pedagogspråket. Treåringer lærer neppe perfekt norskuttale av en tyrker, selv om Ulku Nilsen har fullført norskkurs på 250 timer og avlagt norskprøve 1 og 2. Men fordi barnehagene skal være en del av «læringssituasjonen» som familie og skole ellers har tatt seg av, ender vi opp med å miste barnehager og SFO-er som arenaer der nye landsmenn kan ha en lettere inngang til arbeidslivet. Kunnskapsløftets mødre og fedre tenkte neppe på integreringssituasjonen da de pønsket ut læringssituasjonen i barnehagene. Resultatet er uansett at to gode intensjoner – Kunnskapsløftet og integrering – barker mot hverandre.

Arbeid er den norske koden. Arbeid adler mannen og ikke minst kvinnen. På alle sider av de politiske skillelinjene er det enighet om at «arbeidslinja» er det saliggjørende både for nasjonaløkonomien og vi som bidrar til den ved å gå på jobb. Det er kjent at norsk økonomi er en suksess fordi vi har store mengder olje og gass, litt mindre kjent er det at økonomien vår hviler tungt på at så mange er sysselsatte. Kvinnenes deltakelse i yrkeslivet har vært en forutsetning for oppturene for norsk økonomi, og skal dampen holdes oppe er det like avgjørende at nye grupper som den Ulku Nilsen tilhører, slipper til. I disse dager tilhører ikke USA sfæren for gode eksempler, men slik vi kjente USA var veien fra Ellis Island til jobb uhyre kort. Når taxisjåførene på Manhattan snakker med Karachi-slang, får vi tåle at barnehageassistentene i Stavanger har tyrkisk aksent.