Det er nok bare flytting av Domkirken eller Viking i rosa drakter som kan skape tilsvarende harnisk. Å røre ved Tore Tang er å utfordre siddissjelen og den stavangerske kosekulturen.

Jeg tilstår: Jeg var en av de åpenbart kulturelitistiske åndssnobbene som sendte noen frekkheter ut på sosiale medier da nyheten om neste års «spektakulære» stadionkonsert ble sluppet. Etter å ha opplevd Bob Dylan og R.E.M. (og Eagles fra rollen som pizzaselger) var det grunn til å forvente seg en stor og hard pakke på Viking stadion. 90-tallsstorhetene Pearl Jam? Bruce Springsteen – hvis han greier å komme seg ut av sin andre hjemby Bergen? Eller var Bob klar for en ny Stavanger-visitt på sin Never Ending Tour?

Mods? Jeg var en av noen tusen som sto på stolene og lette etter en lighter å tenne i et telt i Bjergsted i 2008 da Morten Abel sang «Tore Tang» for første gang på noen tiår. Siddisers vorspielforhold til «Tore Tang» er langt mer sjarmerende enn avsyngingen av Brann-sangen, som er den tinnitusaktige lidelsen som inntreffer hver gang mer enn én beruset bergenser samles. De av oss som ble skuffet på onsdag ble skuffet fordi stadionkonserter i Jåttåvågen var i ferd med å bli et årlig høydepunkt med internasjonale stjerner. Og der har Mods aldri vært.

Skuffelsen ble ekstra stor ut fra vissheten om konserter er artistenes store inntektskilde etter at platemarkedet ble digitalisert og nedlastingen knapt gir penger til stjernene. Det er bare å se på artistene som valfarter til Bergen og Oslo – for deretter å stille spørsmål om hvorfor byens impresarioer ikke greier jobben de greide for noen år siden. Tilfanget av artister på tur er større enn noensinne, og hvorfor har de store stjernene sluttet å svinge innom en arena som tar flere publikummere enn Koengen i Bergen? Til høsten åpner det en perle av et konserthus i Bjergsted. Hva annet enn enda mer Mods skal flerbrukssalen fylles med? Har Stavanger bookingkompetansen som skal til for å drive et så krevende anlegg? La oss håpe det. Bildet av musikkbyen Stavanger er nemlig mer nyansert enn folkefest og «Tore Tang». Rått og Råde ble umiddelbart en kvalitetsfestival, samtidig som de smalere festivalene Maijazz, NuMusic og Xplosif leverer kvalitet år etter år.

Den stavangerske folkesjelen savner selvtilliten bare historien kan gi, som i Bergen. Under overflaten av velstand stikker det fort ut småbykomplekser og patriotisk agg mot verden sør for Forus og nord for Gabbas. Kritikere er surmagede, stivbeinte eller østlendinger som i hvert fall har dét til felles at de truer kosen og folkefesten. Det er kosekultur å mimre til «Tore Tang» med en Lervig i hånden, men poenget fra oss surmagede og stivbeinte (jeg er i motsetning til de fleste her i byen ekte siddis) er at Stavangers ambisjoner må opp fra kosehøyde. Mods i Jåttåvågen er ingen undergang, men hvis 80-tallsheltenes reunion representerer det vi kan vente oss på Viking stadion de neste årene, er det god grunn til å besøke Bergen oftere.

Alle som har en vare å selge lever i dyp angst for én ting ved siden av brann, krig og streik: Leveringsstopp. Alle unntatt Tine.

Smørkrisen i høst er etter alle mulige standarder en kuriositet vi morer oss over på Facebook. Jeg kjenner få som bruker annet enn margarin på brødskiven, og mangelen på ekte meierivarer gjør i det minste at vi slipper å tenke for mye på EUs gjeldskrise, klimamøtet i Durban, 22. juli og andre virkelige problemer.

Det er likevel god grunn til å la seg irritere over Tine. I noen år på begynnelsen av 90-tallet – da de ennå var Norske Meierier – skrev jeg riktig mye om landbrukssamvirkene og hvordan de skulle balansere mellom å gi levelig pris til bonden og melk og kjøtt til forbrukerne. Min aha-opplevelse kom den dagen en sadistisk redaktør ga meg i oppdrag å finne ut hvordan melkeprisen blir til. Hvor mye går til bøndene, hvor mye tjener meieriene, butikkene og i det hele tatt en grei jobb for en sommervikar.

Jeg kunne like gjerne ha ringt Det hvite hus og bedt om koden til atomkofferten. Den ene kommunikasjonsrådgiveren etter den andre satt meg stadig høyere oppover i systemet, helt til noen fant ut at spørsmålet var så betent at jeg måtte snakke med selveste Kåre Syrstad. Trønderbonden har bekledd de fleste toppverv i landbruket og ga meg et svar leserne muligens skjønte. Poenget var og er at mens resten av samfunnet tilstreber åpenhet, er transparens ennå et fremmedord i matbransjen. For ikke å snakke om kritikk og debatt – som umiddelbart blir omgjort til enda en av disse debattene om debatten.

Mens enhver selger av biler, sko, brød og aviser ville ha kalt krisen en krise (selv om de har det verre i Hellas) ved synet av tomme butikkhyller, går meierimonopolideologene til motangrep. Jeg kjenner mønsteret igjen fra det samme 90-tallet, der ethvert intervju med en BI-lektor, professor Normann Aaneslad på Ås og gjerne en NHH-professor for å være riktig provoserende, ble møtt med landbrukets møkkapakker. Denne gang er det politisk redaktør Kato Nykvist i Nationen som tar på seg jobben med å skjelle ut alle som skjeller ut Tine for å være et halvstalinistisk monopol som er mer opptatt av å melke forbrukerne enn å melke kua. Nei, ingen dør av smørkrisen, men den som i 2011 synes at hyller som er tomme for basisvarer er helt OK, har problemer med å forstå enkel politikk.
Nykvist og andre Tine-talsmenn kan lete i e-postboksene sine etter avskyerklæringer fra partier et stykke til høyre for Sp. De har begynt å komme. Landbrukspolitikkens legitimitet henger i relativt tynne tråder som matvaresikkerhet, miljøargumenter og ivaretakelse av distriktene. For å få forbrukerne – som er rimelig lei av høye priser og dårlig utvalg fra før – med på gildet må i hvert fall én ting være på plass: Leveringsdyktighet.

Mens vi smører oss med tålmodighet er det å håpe at kokkene som skal koke og steke til Årets måltid på Tjensvoll i helgen har husket å hamstre noen pakker?