For noen uker siden dukket e-posten opp. En leser mente det var på høy tid at AUF-leder Eskil Pedersen fikk et kritisk søkelys på seg. Hvorfor? Tydeligvis fordi han overlevde Utøya.

Jeg kjenner ikke Eskil Pedersen. Jeg har hilst på flere av forgjengerne hans, og jeg har gleden av å kjenne noen av dem som kom fra Utøya med livene i behold. Det har ikke falt meg inn at jeg skulle ha stilt dem det mest hårreisende spørsmålet av alle etter 22. juli: Hvorfor flyktet du? Tid, sted og anledning gjorde at Eskil Pedersen ble med MS «Thorbjørn» på den første turen fra Utøya da skuddene løsnet. Han gjorde som alle andre, så etter muligheter til å flykte fra skuddene. Ferjen – som ble styrt av en mann som fikk kona skutt like før – fikk med seg Pedersen og åtte andre. For noen blir det sett på som feighet og dårlig lederskap å rømme ved første og beste anledning. Jeg antar at disse kritikerne aldri har kjent på ekte frykt for sitt eget liv, ei heller vært i en situasjon der voldsom død er et reelt alternativ. Har de sett venner bli skutt?

22. juli er et puslespill få behersker. Hovedbitene dreier seg om massemorderen og legges fort. Den vanskeligere delen består av tidslinjer og spørsmål som hvorfor politihelikopteret sto på bakken, og hvorfor de to politibetjentene som først ankom ikke straks tok seg over til Utøya i henhold til «skyting pågår»-instruksen? Den mest kompliserte delen av puslespillet er å skille mellom personer og strukturer. Privatpersonene som la ut i egne båter på Tyrifjorden var helter. Ingen krevde at de skulle sette livene sine på spill, men vi skal være dem evig takknemlige for at de gjorde det. På samme måte går det ikke an å lage systemer for beredskap der det forutsettes at sivile hjelpere skal utsettes for skarpe skudd. Det går heller ikke an å anklage Eskil Pedersen for å ha overlevd. Verken AUF eller andre sivile organisasjoner kan ha middelalderske krav om at lederen må ofre sitt liv. Det er bare elitesoldater og Delta-politifolk som er trente i å tenke og organisere seg selv og andre rasjonelt i en situasjon som på Utøya. Vi andre kan bli lammet av skrekk, vi kan nekte å ta farene innover oss, vi kan flykte, vi kan trosse farene for å hjelpe andre. Alt dette er innenfor normalen og må holdes unna det egentlige puslespillet. 22. juli-kommisjonen skal ikke peke på enkeltmennesker, den skal rulle ut tidslinjen og finne manglene i beredskapen.

Manglene florerer nemlig på en måte som minner om 9. april 1940. Det drypper inn historier som at statsministerens bolig sto ubeskyttet i halvannen time 22. juli. Soldatene som ble plassert rundt Stortinget utpå kvelden terrordagen, fant ikke skarpe skudd i Oslo. De måtte settes opp med ammunisjon som brukes i øvelser. Manglene må veies opp mot etterpåklokskap. For det er grenser for hvor sterke forholdsregler et åpent demokrati kan ta mot terror, men det er lov å ha systemer der etater kan kommunisere og der politihelikopteret ikke tar sommerferie.