Vi lever i hysteriske tider. Bacon er sunt, gulrøtter usunt – i hvert fall ifølge lavkarboekspertisen.

Jeg har en gammel kollega. La oss kalle ham Ole Johannes. OJ er blant de mest briljante menneskene jeg kjenner. Gløgg (siviløkonom fra NHH, må vite), morsom (jobber som komiker) og et sosialt fyrverkeri av en mann. En så livsglad fyr at gleden innimellom har ført til et noe for stort inntak av mannfolkmat (som han selvsagt har skrevet bok om). Vi jobbet i samme bergensavis da han fikk buken fettsugd og laget grandios journalistikk om flesket sitt.

Sommeren 2008 skjer det absurde at jeg kjører oppover en fjellvei i Sunnfjord, og der, i veikanten, står en svær mage med en mann bak, kun iført badebukse og gullsmykker. Ole Johannes! OJ er på badetur, selvsagt uten at badebuksen kan skjule at magen er på plass igjen i rikt monn. Jeg tippet ikke, men ville ha sagt 140 kg og vel så det.

De siste månedene har OJs blogg i BT.no vært tidenes studium i oppussing av en altfor stor kropp. OJ har trent seg ned 45 kilo og har et maratonløp som gulrot. Og med trent menes tøff intervalltrening i de sunnfjordske bakker, langturer på tredemølle i kjelleren og enda lengre turer i de sunnfjordske fjell. Flesket spises opp av muskler, OJ har gjort et heltidsprosjekt ut av kroppen sin.

OJ har selvsagt eksperthjelp med seg, også han vet at en zeppelinerkropp ikke kan settes rett over på Northug-trening uten at noe ryker. OJ-ekspertens viktigste råd ser uansett ut til å være: Det må mer energi ut enn inn. Forbrenningen må opp. Og OJ-maten da? Firkornblanding, grovt brød, rent kjøtt (jeg antar at det er lyst), salater, frukt, lavkaloriyoghurt, nøtter og frukt. Fornuftig kost for en kropp som brukes intenst, men lavkarboekspertisen ville ha funnet fram rødblyanten.

Det er mulig for mange å gå ned i vekt ved å kutte ut brød, pasta, poteter og ris. Det er fullt mulig å gå kraftig ned i vekt ved å spise snop, på samme måte som det fint lar seg gjøre å legge på seg når en spiser sunn og anbefalt mat. Poenget er å skape kaloriunderskudd ved å endre inntaket eller forbruket av energi. OJ har gått mange fjellturer og skjønt det intuitivt, men den som bruker kroppen og bruker den over tid trenger mer enn egg og bacon med ekte majones på.

Lavkarboekspertene har sikkert sannheter i budskapet sitt, grunnen til at flere av dem bør ete i seg ordene sine er at noen sjarlataner lurer fortvilte slankere trill rundt. Mange kan ha godt av å spise mindre brød og mer cottage cheese, men har kolesterolet deres godt av et ukritisk baconforbruk? Alle kjenner noen som har gått ned i vekt etter å ha lavkarbet eller spist steinalderkost en stund, på samme måte som alle kjenner noen over 80 som røyker og faktisk lever. Dét innebærer ikke at det er bevist at daglig inntak av bacon og sigaretter gir deg et langt og sunt liv. Alternativet til å spise en ekspert – de smaker ikke særlig godt – er lite spennende fordi de innebærer slit og selvdisiplin – altså Ole Johannes’ metode.

Fredsprisvinnerne Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman kommer til å bli husket i tiår framover. I motsetning til Christian Lous Lange.

Christian hvem? Det eneste tydelige sporet etter Christian Lous Lange er plaketten Stavanger byhistoriske forening har montert på veggen i Breibakken 1, barndomshjemmet til fredsprisvinneren fra 1921. Det er en fin ting ved oss siddiser at vi er beskjedne og ikke oppkaller bulevarder og flyplasser etter store menn. Hva ville skjedd hvis det kom en fredsprisvinner fra Bergen? Det ville i hvert fall ikke blitt fred å få.

Vår mangel på bulevarder gjør oppkalling vanskelig, og det er gjerne nok menn som det er på sokkel i Stavanger. Likevel: Hvorfor denne kollektive tausheten rundt en av byens virkelig store sønner – den ene av to norske fredsprisvinnere gjennom alle tider (Fridtjof Nansen fikk prisen i 1922)? Vi har heldigvis Byhistorisk forening og Reidar Frafjord som forvaltere av Stavangers hukommelse. På sin hjemmeside skriver byhistorikerne om den skoleflinke Christian Lous Lange som gikk ut fra Kongsgård som preseterist, og fortsatte sine studier i Kristiania til han ble historiker i 1893. Organiseringen av det norske Nobelinstituttet var Langes verk, han var generalsekretær for den Interplantariske Union under 1. verdenskrig og norsk representant og ett av de mest sentrale navnene i FN-forløperen Folkeforbundet. Det var schwung over både Christian Lous Lange og i hvert fall tre av hans fem barn. Halvard Lange skulle bli den lengstsittende utenriksminister i Norge og en av Aps store politikere etter krigen, Carl Viggo Manthey Lange ble stortingspolitiker og Christian C.A. Lange riksarkivar.

Bergenserne har for lengst satt Christian Michelsen på sokkel (Johannes Steen, Stavangers eneste statsminister, er i det minste blitt beæret med en plass og en gate på Våland), men de har også opprettet et institutt i den bergenske statsministers og reders navn. Den styrtrike Michelsen ønsket at formuen etter seg ble brukt til forskning, og instituttet lever i beste velgående i hans navn.
Stavanger trenger ikke nødvendigvis et Christian Lous Langes institutt, en Lous Lange på sokkel høyt over byen, eller plasser og gater oppkalt etter fredsprisvinneren. Hvorfor ikke la Universitetet i Stavanger bruke Lous Langes navn og virke?

UiS bør se mulighetene som ligger i aksen mellom byens fredsprisvinner, relevante fag som historie og statsvitenskap, og ikke minst Jan Egeland – Stavangers andre store fredsnavn. Egeland er allerede professor II ved UiS og en av verdens fremste politikere og forskere på områdene menneskerettigheter og fred. I kulturhovedstadsåret 2008 ble det tenkt berusende tanker om nobelprisvinneres fotavtrykk. Et mer nøkternt og stavangersk opplegg kan være å hedre Christian Lous Lange med et fag eller en forelesningsserie i fredsprisvinnerens navn. Mye kan vel gjøres ved å be Jan Egeland ta noen telefoner?