I januar 2011 er nordmenn flest opptatt av å bli kvitt ekstrakiloene etter desembers fråtsing. I januar 2011 slåss nordafrikanere i gatene i protest mot høye matpriser.

– Maten er det viktigste området av alle, understreket fylkesordfører Tom Tvedt da han ga en pris til professor Simon Møller på Måltidets Hus tidligere i uken. Tvedt underdrev ikke. Prisen var Firsprangprisen, anledningen var Møllers bioteknologiske forskning der koblingen til mat bokstavelig talt er livsviktig. At bioteknologiforskning på internasjonalt nivå skjer i en region som satser på mat, kan vise seg å være nyttigere næringspolitikk enn noen aner.

Bakteppet er nemlig stygt. I Tunisia er den diktatoriske president Zine al-Abidine Ben Ali veltet. Ben Ali rømte etter opptøyene som startet da en grønnsakshandler satte fyr på seg selv da politiet konfiskerte grønnsaksvognen han levde av. I både Algerie og Tunisia har den sosiale uroen ulmet lenge som følge av at prisen på basisvarene er doblet på noen måneder. Matvareprisindeksen FNs organisasjon for matvarer og jordbruk (FAO) lager, viste at gjennomsnittsprisen for de viktigste varene aldri har vært høyere enn i desember 2010. Det er ikke mer enn to år siden de forrige matopptøyene, da meksikanere gikk ut i gatene og sloss mot skyhøye tortillapriser, indere protesterte mot umulige grønnsakspriser og jordanske myndigheter måtte inn med matsubsidier for å stagge uroen. Fram til dem som sulten knuget har reiste seg, gikk matvareprisene kontinuerlig nedover fra midten av 1970-tallet. Den vestlige verden har hatt en bortimot bevisstløs holdning til at 70 prosent av verdens befolkning bor i byer i 2050. I dag er andelen 50 prosent. Bevisstløsheten er paradoksal fordi de vestlige politiske systemene er tuftet på den franske revolusjonen, der opprøret mot brødprisene var en av de utløsende faktorene.

De sultne massene kan ikke brødføs med kaker, slik ryktene ville ha det til at prinsesse Marie Antoinette ordla seg før revolusjonen og giljotinen gjorde sitt. Om det blir ett av professor Simon Møllers forskningsprosjekter som brødfør oss i framtiden er i det uvisse, men selv ikke her på toppen av verdens matberg kan vi tillate oss å tro at Rimi’ene er utømmelige. En Asplan Viak-rapport som ble presentert av Jostein Soland på Solamøtet nylig, viste den lokale varianten av et globalt problem. Med dagens vekst og 70 prosent av boligbyggingen skjer som fortetting, vil ikke Stavanger ha arealer igjen i 2040. I regionen med det kanskje mest dynamiske næringslivet, skjer også den mest dynamiske nedbyggingen av matjord. 1900 av de 8308 målene med matjord som forsvant i Norge i 2009, var i vårt fylke. Urbaniseringen som går ut over matproduksjonen skjer ikke bare i Kina og India, det samme skjer utenfor våre stuevegger.

Den brennende grønnsakshandleren Mohamed Bouaziz (26) ble et symbol på opprøret – blant annet forårsaket av høye matvarepriser. Dét kan være verdt å ta med seg før helgehandelen setter inn.

Skjebnene til Maria Amelie og Kamuran Kaplan ryster mange. Hvorfor skal vi hive ut nye landsmenn som kan språket, utdanner seg og har kunnskaper Norge trenger?

Utlendingsmyndighetenes opptreden mot papirløse asylsøkere som Amelie fra Kaukasus og Kaplan fra Kurdistan skal jeg la ligge. Det er uansett politikernes ansvar, det var en politisk beslutning å skape et utkastelsesmaskineri med ansiktsløse beslutningstakere. Ubehagelige avgjørelser er det greiest å være på avstand fra, derfor har politikerne sagt fra seg retten til «å gripe inn i enkeltsaker» – det vil si menneskers skjebner.

Det er fremdeles mange måter å komme inn i Norge på, selv etter mer enn en generasjon med innvandringsstopp. Mennesker fra utsiden av EØS kan håpe på status som kvoteflyktninger, eventuelt familiegjenforening. Denne gruppen utgjorde 33 prosent av innvandrerne i 2009, mens de 6200 flyktningene som kom i 2009 bare utgjorde 14 prosent av de ikke-nordiske innvandrerne samme år. De fleste av dem kom fra Eritrea og Afghanistan. Samtidig er asylpolitikken skjerpet og antallet asylsøkere ble ifølge SSB betydelig lavere i 2010. De fleste arbeidsinnvandrerne til Norge kommer nødvendigvis fra EU-land.

Utallige avisartikler, utredninger og seminarer har vist at spesielt Stavanger-regionen er i beit for kompetent arbeidskraft, især fagarbeidere. Like kjent er det at det ikke er Oslo-folk, bergensere og hadelendinger som flytter til Stavanger – det er utlendinger som helst kommer hit. Såkalte ansvarlige politikere vil peke på likhet for loven, forskjellen mellom asylanter, flyktninger og arbeidsinnvandrere, men alt henger som kjent sammen med alt. Den restriktive innvandringspolitikken fører til at de som kommer hit per definisjon er klienter og mottakere av ytelser. Vi blir så pepret med skrekkhistorier fra Oslos østkant at vi ikke ser en Amelie som tar mastergrad på NTNU, eller en Kaplan som er en førsteklasses fagarbeider. Slike vil vi ha, men Amelie og Kaplan er ofre for en paragrafparalysert utlendingspolitikk som ikke har forbindelse til arbeidsmarkedspolitikken.

Andre vestlige land, der Canada ofte trekkes fram som kroneksempelet, har en liberal arbeidsinnvandring med et poengbasert system som belønner de med høy utdanning og spesiell kompetanse. I Norge snakkes som kjent marginalspråket norsk, mens verdensspråkene engelsk og fransk selvsagt gjør integreringen langt lettere i Canada. Den viktigste erfaringen er likevel den positive påvirkningen den godt kvalifiserte arbeidskraften har på flyktninger fra samme region. En arbeidsinnvandret somalier som lykkes blir et forbilde for somaliske flyktninger, i tillegg til at omdømmet forbedres og nettverk etableres.

Sosial mobilitet, den kanadiske, amerikanske eller norske drømmen er enkel sosiologi. Historiene om den nye landsmannen som lykkes appellerer de fleste, kanskje med unntak av det ansiktsløse UNE.