Viser arkivet for desember, 2010

2011 - en avisodyssé

For Rogalands Avis og flere av våre aviskolleger blir 2011 en reise inn i et svart hull, eller – hvis vi har tur – en ferd mot lønnsomme digitalløsninger.

Rogalands Avis står på en sjetteplass på listen over aviser som mottar produksjonsstøtte. Om lag 12 millioner kroner i året blir brukt for å gjøre denne avisen konkurransedyktig mot en seks ganger større konkurrent, og etter min og flere andres mening er 12 millioner en god investering for å opprettholde et mangfold innen journalistikk, meninger og annonser i Stavanger. Alternativet er en monopolavis som gradvis vil svekkes redaksjonelt. Aftenbladet og BT er gode aviser av mange grunner, to av de viktigste heter Rogalands Avis og BA.

Da Mediestøtteutvalget la fram sin innstilling denne uken, var framtiden til min avis dyttet såpass langt bak som kapittel 8.2.2., tabell 8.6. Utvalget er så ettertrykkelig delt at det kan bli vanskelig for politikerne å plukke med det som er overordnet – de elementene som skal til for å opprettholde mediemangfoldet. Det er nemlig ikke de cirka 300 millioner kronene i produksjonsstøtte som er pengene det kives om. Den drøye milliarden i indirekte pressestøtte – kjent som momsfritak – har vært stridens kjerne i utvalget. Skal vi beholde nullmomsen, som har vært ganske synonym med overskuddene til de største avisene? Eller skal vi gå for en svensk modell med åtte prosent moms?
Og hvorfor skal staten gå glipp av milliarder, som den ville ha fått ved å legge på 25 prosent moms på aviser? Slik indirekte støtte opptrer i mange former i mange land, i USA fortviler mange redaktører over at US Postal undergraver annonsemarkedet når de bærer rundt uadressert reklame.

Avisøkonomisk vil åtte prosent moms være ødeleggende for noen og kritisk for de fleste i en tid der vi prøver å lage digitale avisversjoner av den typen som kaster penger av seg. 2011 er året for avisenes famling inn i den digitale betalingsalderen, det er året jeg og andre avissjefer må begynne å tjene penger på iPad, iPhone og andre smartdingser. Blant nettavisene har bare VG Nett vært lønnsom, og med et løssalg som ramler blir det mindre igjen av inntektene fra papiravisen. Derfor kan 2011 bli et svart hull for mange aviser. Den politikeren som vil noe med mediemangfold og ytringsfrihet lar ikke 2011 være året det eksperimenteres med en lavmoms som ville påført Dagbladet et tap på 26,4 millioner og VG et tap på 67 millioner kroner.

Deler av utvalget foreslår å pløye lavmomsen tilbake til redaksjonene, men det er her noen av oss husker hvordan budsjettmøter på Stortinget kan se ut. Spesielt i tider med mindretallsregjeringer sitter stortingspolitikerne netter til ende for å lete etter manglende millioner til veistubben, brua eller sykehuset i sitt hjemfylke. I dag har Norge en garanti fra EU om at nullmomsen ikke kan røres siden den ble innført før unionens momsdirektiv, mens det altså er fritt fram for å sette den eventuelle lavmomsen opp til en avisdrepende høymoms på et nattlig budsjettmøte.

Verden etter John Lennon

Onsdag var det 30 år siden fire feige kuler fra Mark David Chapmans våpen gjorde slutt på John Lennon. Siden 1980 har vi mistet ikonene – de som definerer tiden vi lever i.

Ettermiddagen etter drapet utenfor Dakota-bygningen skrapte jeg sammen noen kroner og kjøpte min første avis i løssalg. VG brydde seg ikke særlig om drapet som var like skjellsettende som bortgangen til Kennedy-brødrene og Martin Luther King jr. Dagbladet kjente derimot sine kulturelle forpliktelser og viet hele fronten til det siste bildet av John Lennon der han skriblet ned autografen til sin egen drapsmann.

Den obsternasige, rappkjefta, naive, varmhjertede og brutalt ærlige John fra Liverpool var helten helt fra den første «Please Please Me»-kassetten til noen av oss iførte oss Fretex-frakker og Lennon-langt hår på ungdomsskolen. Ex-beatlen var definert som samfunnsfiende nummer én av president Nixon, som sørget for døgnet rundt-overvåking og utallige utvisningsvedtak mot han som skrev sangene som ble sunget mot Vietnamkrigen. Lennons status overlevde forholdet til Beatles-dødaren Yoko Ono, forsøket på å gå til grunne i Los Angeles og de fem årene som hjemmepappa fram til «Double Fantasy»-albumet i 1980. I pappaperioden gikk punk og new wave (former som blant annet var inspirert av Lennons og Onos eksperimentelle perioder) husfar Lennon hus forbi der han bakte brød og passet sønnen Sean.

Det har dødd store pop- og rockstjerner etter John Lennon også, men ingen av dem har vært tidsmarkører som mannen bak «Strawberry Fields Forever», «Imagine» og «Give Peace a Chance». Michael Jackson var kanskje en like stor popkomponist og et enda større stilikon, forskjellen er at «Jacko» aldri laget lydsporet til sin tid. Det gjorde John Lennon så grundig at det er lett å få lennonske assosiasjoner til samtiden. I dag preges vi alle av kristenkonservative amerikaneres verdenssyn – i 1966 fikk Lennon fundamentalistene til å sprette opp ved å uttale at «Beatles er større enn Jesus.» Det ble radioboikott, bålbrenning og andre amerikanske spesialøvelser. Jeg er ikke i stand til å huske sist en kjent artist kom med en rammende politisk uttalelse, det må ha vært på den tiden da Gunnar Roalkvam skrev samfunnsrefsende tekster i lennonsk ånd til Stavangerensemblet. Den farligste popstjernen i dag er Julian Assange, ikke Lady Gaga, hun viser bare alt Madonna har vist mer av tidligere.

Det fragmenterte samfunnet fører til at populærkulturen ikke kan holde seg med ett ikon, én stjerne alt det andre dreier seg om. Lennon døde i en tid med én norsk tv-kanal og et begrenset antall nasjonale britiske og amerikanske. I dag har kidsa sine kanaler, kvinner mellom 25 og 35 Bliss og vi i mannesegmentet har sannelig også vårt. Det eneste vi ikke har er den ultimate sleivkjeften, samfunnsfienden og det gode mennesket fra Liverpool.

Webanarkisten Assange

Nesten daglig plukkes det pikante historier opp av lekkasjestrømmen til Wikileaks. Svenskene raser mot nordmennenes vraking av JAS Gripen og lekkasjesjef Julian Assange er blitt et www-spøkelse som lever i virtuell og virkelig livsfare.

10. juni i år dukket Wikileaks-sjefen nesten opp på et presseseminar i Las Vegas for å snakke om skjulte kilder. I salen satt vi – noen hundre journalister og redaktører fra USA og Europa og ventet frydefullt på journalistikkens nyeste popstjerne. Myteomspunnet allerede i juni før slippet av krigsloggene fra Afghanistan i juli, Irak i oktober og Cablegate sist helg, skulle den blonde australieren opptre i Champagne Ballroom på Paris Hotel, Las Vegas. Så meldte møteleder Len Downie jr. med knapt hørbar stemme at Mr. Assange dessverre var blitt arrestert av FBI, men at møtet ville gå sin gang. Til å ha vært sjefredaktør i Washington Post i 17 år var Downie upresis.

Assange var ikke arrestert, fra et sted i cyberspace kom det meldinger om at Wikileaks-sjefen følte frykt og avsky for hva han kunne møte i Las Vegas, og holdt seg vekke. Den følelsen har mange andre hatt, men neppe fordi de fleste vestlige etterretningstjenester kom halsende etter. Siden har Assange vært sett, hørt og siktet for voldtekt i Sverige.

Julian Assange og hans (ifølge Wikipedia med fem ansatte) nettsted er blitt en moderne Robin Hood. Han stjeler mer eller mindre hemmelige dokumenter fra USA og gir til New York Times, Guardian, Der Spiegel og El Pais – før resten av verden får. Er Assange en kriminell, eller er han den digitale journalistikkens nye superhelt? Amerikanerne selv mener at etterretningsanalytikeren Bradley Manning er den andre store banditten og Wikileaks’ mann inn i Pentagons datasystemer. Assange har bakgrunn som programmerer og hacker og er dokumentjegeren fra helvete, uten at han nødvendigvis kan dømmes for spionasje. Er Assanges lekkasjer farlige? Alle makthavere vil mene at uautoriserte opplysninger fra krigsområder setter liv i fare, men folk dør vitterlig uten Julian Assange også. Uten Wikileaks hadde vi ikke visst om angrepet i Bagdad i 2007 der mellom åtte og tolv menn ble drept fordi de så suspekte ut fra oven. Amerikanske Apache-helikoptre tok blant annet livet av to Reuters-journalister.

Medienes håndtering av hemmeligheter er å balansere over en dyp kløft. I 1993 satt en norsk avis med opplysninger om at det var Midtøsten-samtaler på gang mellom israelere og palestinere i Oslo. En offentliggjøring kunne ha torpedert det som ble kjent som Oslo-avtalen. Hver høst ringes redaksjoner over hele landet ned av politikere fra regjeringspartier som skal styre budsjettlekkasjer. Opplysningene er hemmelige og «alle» vet om lekkasjene, men hvorfor tar ikke partitoppene et oppgjør med kulturen? Fordi budsjettlekkasjene tjener maktens hensikter – det gjør ikke Wikileaks. Assange er utenfor enhver kontroll og ethvert regelverk – derfor lever han farlig.