Jens Bjørneboes essaysamling «Vi som elsket Amerika» var et uttrykk for antiamerikanismen på 60- og 70-tallet. USA var banalt og imperialistisk. I dag tier kritikerne, til tross for to kriger og Guantánamo.

Tier? Det stemmer vel ikke – all den tid til og med Stavanger har hatt demonstrasjonstog mot USAs krig i Irak? Jeg begynte å tenke tanken fordi det er presidentvalgår, og nerden i meg begynte å lese Des Moines Register jevnlig på nett for å sjekke ut stemningen før Iowa-caucuset (indianerord for partimøte i noen stater der presidentkandidater nomineres) denne uken. Det skal komme mer. VG og Dagens Næringsliv har allerede USA-korrespondenter som kan mer om USA enn amerikanere flest, dessuten tvitres det heftig fra kompetente folk som Minerva-skribenten Jan Arild Snoen. Amerikansk politikk er blitt så viktig i Norge at Fritt Ord-stiftelsen støtter Amerikansk politikk.no, et høyst oppegående nettsted som drives av USA-politikknerder. Ta med NRK-korrespondentene og det stadig større korpset av statsvitere og historikere med USA-kunnskap, og gjennomsnittsnordmann er straks mer opplyst om amerikanske valg enn en gjennomsnittsamerikaner.

De av oss som fikk en politisk bevisstgjøring på slutten av 70-tallet var latinamerikanere av overbevisning. Troen på at det fantes noe slikt som en kledelig sofaradikal (for all del uten å være ml-aktig), Che-romantisk revolusjon levde i flere år etter at sandinistene jaget Somoza-regimet i Nicaragua i 1979. Oliver North og USAs støtte til contras var Chile om igjen. Amerikanerne prøvde nok en gang å knekke et venstreorientert regime i sin egen bakgård. Ronald Reagan og senere Bush-familien viste bare hvor ille det var i et land ulike storheter som Hamsun, Mykle, Bjørneboe og Einar Førde i forskjellige sammenhenger har elsket å hate.

Nyansenes amerikanske inntog er vanskelig å datere, men på 80-tallet ble det stadig stuerenere å dyrke amerikansk kultur samtidig som det selvsagt ble tatt sterkt avstand fra Reagan og North. Ikke den overfladiske Wrigley bubblegum-kulturen, men det ekte som i Johnny Cash, Bob Dylan, Lou Reed, Woody Guthrie, Steinbeck, Hemingway og hele rekken. Å ta avstand fra Bush jr. var politisk ukomplisert, samtidig som stadig flere av oss kunne dyrke USA-kjærligheten mer åpenlyst. Først ved å dra på pilegrimstur til New York, som som kjent er høyst uamerikansk. Gjerne til Las Vegas for å se det ypperste innen menneskelig forfall – for så å miste antiamerikanismen så til de grader at det går an å kjøre rundt i Florida i en diger SUV (anbefales på det varmeste).

Ny-amerikanismens bakside er merkbar. Redaksjonelle ressurser brukes på amerikanske valg, ikke på støvete og risikable reiser i Libya og Egypt. De som vil følge med på økonomisk oppsving i Afrika må følge med på helt andre medier enn de amerikaniserte norske.