2012 blir den store traumetesten for Norge. Greier vi å håndtere 22/7-rettssak og gransking uten å bli like paranoide som USA etter 11. september?

Retorikken til George W. Bush og Jens Stoltenberg var så ulik som den kunne bli etter terrordagene i 2001 og 2011. USA og Norge er som kjent høyst ulike størrelser, men noen terrorreaksjoner er parallelle. Når sjokkfasen er over melder etterpåklokskapen seg i form av strengere sikkerhetslover, mer overvåking og mer ressurser til overvåkerne.

Hvordan er det mulig-spørsmålene så slik ut i USA og Norge etter 11/9 og 22/7: Hvordan kan det gå til at arabere får ta pilotutdanning i USA uten at noen reagerer? Og hvordan var det mulig at én mann – som attpåtil har fremmet avvikende synspunkter på nettet – kunne handle inn komponenter til en bombe og samtidig gå under PSTs radar? «Bias» brukes spesielt av amerikanere for å beskrive en forhåndsdisponert reaksjonsmåte. Som vitenskapelig begrep er bias det samme som vurderingsskjevhet, eller rett og slett tendensen til bare å lete etter fakta som støtter teorien din. Andre opplysninger oppfattes lett som forstyrrende. Definisjonen kan lett brukes om PST.

Noe av forklaringen på at Anders Behring Breivik uforstyrret fikk forberede 77 menneskers død var at PST hadde samme bias som sine amerikanske kolleger. Bombene i Madrid og London forsterket argumentene om at potensielle terrorister måtte være knyttet til Al-Qaida – mulighetene for at det verste anslaget på norsk jord skulle bli utført av en blond soloterrorist var fremmed for PST.

I USA har Washington Post avdekket hvordan 11/9 skapte et sikkerhetshysteri. Etter 2001 jobber 1271 offentlige og 1931 private organisasjoner med kontraterrorisme, 865.000 personer har den strengeste sikkerhetsklareringen, 51 føderale eller militære organisasjoner har som oppgave å følge pengestrømmer til og fra terrornettverk, 50.000 overvåkingsrapporter skrives hvert år. Den håndfullen superbrukere i det amerikanske forsvarsdepartementet som skal ha totaloversikten, innrømmer at de ikke greier å sortere informasjonen. Her hjemme viste jaget etter den ultimate sikkerheten seg i form av datalagringsdirektivet. Etter 22. juli har et såret PST behov for å gjenopprette tilliten, og de gjør det blant annet gjennom ønsket om å registrere politisk og religiøs aktivitet for å ta soloterrorister.

De som overvåker overvåkerne – politikere, presse og organisasjoner – må skjerpe sansene. Mer informasjon inn til PST betyr ikke at overvåkerne greier å tolke innholdet riktig, for å ta den amerikanske parallellen. Lovskjerping med Breivik som bias øker risikoen for at også den/de neste terroristene går under PST-radaren. Og historien om PST inneholder så stygge beretninger om politisk overvåking at Stortinget må manne seg opp mot forslagene som kommer om strengere terrorlovgivning.