I de dager da de færreste politikere har for mange prinsipper, stumpet Václav Havel sin siste sigarett. Det var en av verdens mest anstendige politikere som døde like før julaften.

Studieturer er et annet ord for moro med kolleger. Slik var det også i 1992, da jeg var på utenlandsreise med en broket forsamling journalister. I en tid da norsk presse brukte penger på at slike som jeg reiste Sentral-Europa rundt på et kurs i internasjonal politikk, havnet vi midt i en skilsmisse. Ikke av typen der ektepar går fra hverandre i tårer og gnissel, men der et helt land skiller lag. Bare tre år etter en revolusjon så fløyelsmyk at til og med den norske ambassadøren kastet seg med, ble Tsjekkoslovia Tsjekkia og Slovakia.

Bratislava i 1992 var ikke så forskjellig fra 1968, da russerne sendte sine tanks for å slå ned Praha-våren. Fra skamløst vakre Wien til brutalistiske Bratislava er det fire mil, men i 1992 var avstanden i økonomi og tankesett flere generasjoner. Den slovakiske delen av Tsjekkoslovakia var Stalins våpensmie, og det var Stalins arvtakere som møtte oss i skilsmisseprossen i 1992. Partibøkene ble brent i 1989, men det var liten tvil om at de slovakiske lederne vi traff hadde et pragmatisk forhold til historien. Det gikk fort og ikke videre suksessrikt fra planøkonomi til markedsøkonomi, enda fortere gikk rødfargen over til brunstripet nasjonalisme.

Slovakias statsminister, bokseren Vladimir Meciar, var et forvarsel om blodbadene på Balkan i årene etterpå. Antisemittisme og hodeløs nasjonalisme preget en del av den slovakiske løsrivelsen. Likevel: Det var en flik av fornuft blant våre slovakiske verter, som var opptatt av å snakke om Bjørnstjerne Bjørnson, landets store helt etter at vår nasjonalpoet talte slovakenes kamp i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiets dager.

Vi traff ikke Havel i dagene etter Bratislava, men professor Fedor Gal var en god erstatter. Som slovak og sosiologiprofessor – født i en jødisk getto i 1945 – sto Fedor Gal fram som en verdig representant for den siviliserte stilen til sin venn og revolusjonsfelle Václav Havel. Jødehatet i Bratislava sendte ham over til Praha og den tsjekkiske siden av skilsmisseprosessen. Fedor var oppgitt over revolusjonens naivitet, var motstander av skilsmissen, hoderystende over at jødehatet enda en gang skulle innhente ham, men tydeligvis fryktet professoren aldri ytterligheter verre enn dem som drev ham fra Bratislava.

Visse mennesker lar seg ikke knekke av yrkesforbud, studieforbud (Havel fikk ikke studere hva han ville) eller fangenskap. De går den raskeste veien fra fengselscellen til presidentpalasset, de har sett framover uten å ha sverget hevn, de har hatt storhet nok til å gi sine egne fangevoktere roller i det nye samfunnet. Hva som inspirerte en mann som den tsjekkiske presidenten vil det bli skrevet en del om, men én ting var slående: Til og med kameratene av bokseren Vladimir Meciar i Bratislava respekterte dikteren Václav Havel i Praha.