Det er nok bare flytting av Domkirken eller Viking i rosa drakter som kan skape tilsvarende harnisk. Å røre ved Tore Tang er å utfordre siddissjelen og den stavangerske kosekulturen.

Jeg tilstår: Jeg var en av de åpenbart kulturelitistiske åndssnobbene som sendte noen frekkheter ut på sosiale medier da nyheten om neste års «spektakulære» stadionkonsert ble sluppet. Etter å ha opplevd Bob Dylan og R.E.M. (og Eagles fra rollen som pizzaselger) var det grunn til å forvente seg en stor og hard pakke på Viking stadion. 90-tallsstorhetene Pearl Jam? Bruce Springsteen – hvis han greier å komme seg ut av sin andre hjemby Bergen? Eller var Bob klar for en ny Stavanger-visitt på sin Never Ending Tour?

Mods? Jeg var en av noen tusen som sto på stolene og lette etter en lighter å tenne i et telt i Bjergsted i 2008 da Morten Abel sang «Tore Tang» for første gang på noen tiår. Siddisers vorspielforhold til «Tore Tang» er langt mer sjarmerende enn avsyngingen av Brann-sangen, som er den tinnitusaktige lidelsen som inntreffer hver gang mer enn én beruset bergenser samles. De av oss som ble skuffet på onsdag ble skuffet fordi stadionkonserter i Jåttåvågen var i ferd med å bli et årlig høydepunkt med internasjonale stjerner. Og der har Mods aldri vært.

Skuffelsen ble ekstra stor ut fra vissheten om konserter er artistenes store inntektskilde etter at platemarkedet ble digitalisert og nedlastingen knapt gir penger til stjernene. Det er bare å se på artistene som valfarter til Bergen og Oslo – for deretter å stille spørsmål om hvorfor byens impresarioer ikke greier jobben de greide for noen år siden. Tilfanget av artister på tur er større enn noensinne, og hvorfor har de store stjernene sluttet å svinge innom en arena som tar flere publikummere enn Koengen i Bergen? Til høsten åpner det en perle av et konserthus i Bjergsted. Hva annet enn enda mer Mods skal flerbrukssalen fylles med? Har Stavanger bookingkompetansen som skal til for å drive et så krevende anlegg? La oss håpe det. Bildet av musikkbyen Stavanger er nemlig mer nyansert enn folkefest og «Tore Tang». Rått og Råde ble umiddelbart en kvalitetsfestival, samtidig som de smalere festivalene Maijazz, NuMusic og Xplosif leverer kvalitet år etter år.

Den stavangerske folkesjelen savner selvtilliten bare historien kan gi, som i Bergen. Under overflaten av velstand stikker det fort ut småbykomplekser og patriotisk agg mot verden sør for Forus og nord for Gabbas. Kritikere er surmagede, stivbeinte eller østlendinger som i hvert fall har dét til felles at de truer kosen og folkefesten. Det er kosekultur å mimre til «Tore Tang» med en Lervig i hånden, men poenget fra oss surmagede og stivbeinte (jeg er i motsetning til de fleste her i byen ekte siddis) er at Stavangers ambisjoner må opp fra kosehøyde. Mods i Jåttåvågen er ingen undergang, men hvis 80-tallsheltenes reunion representerer det vi kan vente oss på Viking stadion de neste årene, er det god grunn til å besøke Bergen oftere.