Alle som har en vare å selge lever i dyp angst for én ting ved siden av brann, krig og streik: Leveringsstopp. Alle unntatt Tine.

Smørkrisen i høst er etter alle mulige standarder en kuriositet vi morer oss over på Facebook. Jeg kjenner få som bruker annet enn margarin på brødskiven, og mangelen på ekte meierivarer gjør i det minste at vi slipper å tenke for mye på EUs gjeldskrise, klimamøtet i Durban, 22. juli og andre virkelige problemer.

Det er likevel god grunn til å la seg irritere over Tine. I noen år på begynnelsen av 90-tallet – da de ennå var Norske Meierier – skrev jeg riktig mye om landbrukssamvirkene og hvordan de skulle balansere mellom å gi levelig pris til bonden og melk og kjøtt til forbrukerne. Min aha-opplevelse kom den dagen en sadistisk redaktør ga meg i oppdrag å finne ut hvordan melkeprisen blir til. Hvor mye går til bøndene, hvor mye tjener meieriene, butikkene og i det hele tatt en grei jobb for en sommervikar.

Jeg kunne like gjerne ha ringt Det hvite hus og bedt om koden til atomkofferten. Den ene kommunikasjonsrådgiveren etter den andre satt meg stadig høyere oppover i systemet, helt til noen fant ut at spørsmålet var så betent at jeg måtte snakke med selveste Kåre Syrstad. Trønderbonden har bekledd de fleste toppverv i landbruket og ga meg et svar leserne muligens skjønte. Poenget var og er at mens resten av samfunnet tilstreber åpenhet, er transparens ennå et fremmedord i matbransjen. For ikke å snakke om kritikk og debatt – som umiddelbart blir omgjort til enda en av disse debattene om debatten.

Mens enhver selger av biler, sko, brød og aviser ville ha kalt krisen en krise (selv om de har det verre i Hellas) ved synet av tomme butikkhyller, går meierimonopolideologene til motangrep. Jeg kjenner mønsteret igjen fra det samme 90-tallet, der ethvert intervju med en BI-lektor, professor Normann Aaneslad på Ås og gjerne en NHH-professor for å være riktig provoserende, ble møtt med landbrukets møkkapakker. Denne gang er det politisk redaktør Kato Nykvist i Nationen som tar på seg jobben med å skjelle ut alle som skjeller ut Tine for å være et halvstalinistisk monopol som er mer opptatt av å melke forbrukerne enn å melke kua. Nei, ingen dør av smørkrisen, men den som i 2011 synes at hyller som er tomme for basisvarer er helt OK, har problemer med å forstå enkel politikk.
Nykvist og andre Tine-talsmenn kan lete i e-postboksene sine etter avskyerklæringer fra partier et stykke til høyre for Sp. De har begynt å komme. Landbrukspolitikkens legitimitet henger i relativt tynne tråder som matvaresikkerhet, miljøargumenter og ivaretakelse av distriktene. For å få forbrukerne – som er rimelig lei av høye priser og dårlig utvalg fra før – med på gildet må i hvert fall én ting være på plass: Leveringsdyktighet.

Mens vi smører oss med tålmodighet er det å håpe at kokkene som skal koke og steke til Årets måltid på Tjensvoll i helgen har husket å hamstre noen pakker?