Noen av oss i menneskearten elsker de kollektive opplevelsene. Ekstasen som får 2500 galninger til å gaule på Oilers, de 16.000 som omfavner hverandre etter en Viking-seier, de noen-og-hundre som hver kveld stimer sammen på litteraturuken på Café Sting.

Det er en stund siden Viking stadions gjenværende publikum hadde det travelt med å finne plassene sine. Ikke har det vært trengsel, ei heller har det vært noe grunn til å haste tilbake til setet for å se uendelige serier av feilpasninger og langskudd med ustø kurs for Gandsfjorden. Hvorfor har publikum gått lei av Viking og alle andre eliteserielag? Er det fordi nordmenn – som de hjemmekjære folkene vi også er – plutselig gikk lei av fellesskapet? De kollektive opplevelsene?

Før eller siden måtte publikum se det voldsomme gapet mellom TV 2s bulimiske hype av norsk fotball og den virkeligheten de møtte på arenaene. Når temmelig dårlig fotball stykkes opp og fordeles på fire av ukens dager, når publikum knapt kan vite om laget deres spiller fredag, lørdag, søndag eller mandag, ja da bør spillet i det minste være forrykende bra. Det er det nesten aldri. Norske fotballkremmere begynte å tape troverdighet den dagen fotball ble et «produkt» og eskalerer hver gang skattelistene viser at det går an å tjene to millioner i året på å være reservespiller for laget som ligger på ellevteplass i norsk eliteserie.

Publikumstall fra andre arenaer enn Vikings viser at sansen for de kollektive opplevelsene ikke er vekke. Mandag var det sild i tønne på Stings litteraturuke for å høre sakprosaforfattere lese høyt fra bøkene sine. For én måned siden befestet Kapittel posisjonen som den viktigste litteraturfestivalen i landet – med 10.000 innom hver festival de siste to årene. Torsdag flyttet for alvor Oilers statusen som ishockeyhovedstad over til Stavanger, der 2500 stimlet sammen for å se de lokale heltene slå Vålerenga, laget som har dominert hockeyen siden 50-tallet.

Hvorfor lykkes de høyst ulike arenaene Siddishallen, Sølvberget, Sting – og gjerne Rogaland Teater i samme slengen? Petter Thoresen, Eirik Bø, Terje Vallestad og Arne Nøst har den dedikerte evnen til å skille skitt, kanel, snørr og bart og godt og dårlig fra hverandre. Vallestad og Bø har vært tro mot ideene sine og vet hva som virker, de endrer ikke formasjon tre ganger i løpet av sesongen. Nøst vet at en lokal musikal av Janove Ottesen og Tore Renberg vekker mye mer oppsikt enn utspilte importvarer. Av samme grunn vil stadionpublikumet heller se Yann-Erik De Lanley fra Vaulen enn hvilken som helst deklassifisert tysker eller skotte.

Noen institusjoner trenger ikke hype, storskjerm eller store ord om store øyeblikk – de møtes med forventninger fordi publikum har fått kvalitetsopplevelser tidligere.