Fredsprisvinnerne Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman kommer til å bli husket i tiår framover. I motsetning til Christian Lous Lange.

Christian hvem? Det eneste tydelige sporet etter Christian Lous Lange er plaketten Stavanger byhistoriske forening har montert på veggen i Breibakken 1, barndomshjemmet til fredsprisvinneren fra 1921. Det er en fin ting ved oss siddiser at vi er beskjedne og ikke oppkaller bulevarder og flyplasser etter store menn. Hva ville skjedd hvis det kom en fredsprisvinner fra Bergen? Det ville i hvert fall ikke blitt fred å få.

Vår mangel på bulevarder gjør oppkalling vanskelig, og det er gjerne nok menn som det er på sokkel i Stavanger. Likevel: Hvorfor denne kollektive tausheten rundt en av byens virkelig store sønner – den ene av to norske fredsprisvinnere gjennom alle tider (Fridtjof Nansen fikk prisen i 1922)? Vi har heldigvis Byhistorisk forening og Reidar Frafjord som forvaltere av Stavangers hukommelse. På sin hjemmeside skriver byhistorikerne om den skoleflinke Christian Lous Lange som gikk ut fra Kongsgård som preseterist, og fortsatte sine studier i Kristiania til han ble historiker i 1893. Organiseringen av det norske Nobelinstituttet var Langes verk, han var generalsekretær for den Interplantariske Union under 1. verdenskrig og norsk representant og ett av de mest sentrale navnene i FN-forløperen Folkeforbundet. Det var schwung over både Christian Lous Lange og i hvert fall tre av hans fem barn. Halvard Lange skulle bli den lengstsittende utenriksminister i Norge og en av Aps store politikere etter krigen, Carl Viggo Manthey Lange ble stortingspolitiker og Christian C.A. Lange riksarkivar.

Bergenserne har for lengst satt Christian Michelsen på sokkel (Johannes Steen, Stavangers eneste statsminister, er i det minste blitt beæret med en plass og en gate på Våland), men de har også opprettet et institutt i den bergenske statsministers og reders navn. Den styrtrike Michelsen ønsket at formuen etter seg ble brukt til forskning, og instituttet lever i beste velgående i hans navn.
Stavanger trenger ikke nødvendigvis et Christian Lous Langes institutt, en Lous Lange på sokkel høyt over byen, eller plasser og gater oppkalt etter fredsprisvinneren. Hvorfor ikke la Universitetet i Stavanger bruke Lous Langes navn og virke?

UiS bør se mulighetene som ligger i aksen mellom byens fredsprisvinner, relevante fag som historie og statsvitenskap, og ikke minst Jan Egeland – Stavangers andre store fredsnavn. Egeland er allerede professor II ved UiS og en av verdens fremste politikere og forskere på områdene menneskerettigheter og fred. I kulturhovedstadsåret 2008 ble det tenkt berusende tanker om nobelprisvinneres fotavtrykk. Et mer nøkternt og stavangersk opplegg kan være å hedre Christian Lous Lange med et fag eller en forelesningsserie i fredsprisvinnerens navn. Mye kan vel gjøres ved å be Jan Egeland ta noen telefoner?