Én ting skal vi pigede ha: Stavanger ser ut både i måne- og solskinn. I motsetning til ni av ti norske byer har vi historiske bygninger å ta vare på. Dét preger Stavanger-politikken mer enn det meste.

Forunderlig mange politiske stridssaker i Stavanger dreier seg om gamle bygninger. Forleden skapte biskopen ballade da han gikk i strid for å få huseieren Opplysningsvesenets Fond til å ta seg av stellet av bispehagen, og nylig ble enda et gammelt hus kastet inn i valgkampen. Denne gangen er det Holme Egenes’ tur til å sette sinnene i kok etter at det kom fram at pengemangel har stanset restaureringen av gården.

For noen år siden var jeg frampå med en politisk hypotese om at Venstre solide grep om Stavanger må sees i sammenheng med siddisenes yndlingsbeskjeftigelse: Huskikking. Vi som er vokst opp i de gamle bydelene Eiganes, Våland eller Storhaug er vant med å vandre gatelangs for å se på noble hus, vellykkede restaureringsobjekter eller grøsse over 70-tallsvinduer i historiske strøk der mesteparten av byens kulturelle kapital også er samlet. Jeg er ikke alene om å svinge innom Storhaug Allé en gang i blant bare for å beundre bindingsverkshuset som vant Verneprisen i 2001. Eller stikk innom Hannasdalsgata og kikk på en viss politikers barndomshjem, og du forstår at han havnet i Venstre.

Oslo-politikken defineres på mange måter av markagrensen, Stavanger-politikken av Trehusbyens bestemmelser. Denne verdikonservatismen er en motvekt til «riv raben»-holdningen som også er i Stavanger. Bevarernes største seier var Gamle Stavanger – i ettertid er det gått med flere fabrikkbygninger, det gamle postkontoret og flere andre hus som fikk John Christian Rosenlund (nå kjent som Nordens beste filmfotograf) til å flytte fra byen i protest og Thomas Middelthon til å starte en politisk karriere.

Holme Egenes, Ledaal, Breidablikk, Stavangers Akropolis med teatret, museet og Stavanger sykehus, Norges Bank, Hermetikkfagskolen og Tou forplikter. Frps vaktbikkje og store kommunikator – Leif Arne Moi Nilsen – har rett når han påviser Stavanger kommunes mangelfulle vedlikehold. Det er ikke noe poeng i at en kommune må eie for å eie hvis private kan gjøre jobben ut fra det opplagte argumentet om at du og jeg har egeninteresse av å vedlikeholde det vi eier.

Markedet kan ordne opp i mye, men selv ikke i Stavanger er det kø av pengesterke som kjøper en forfallen gård fra 1860-tallet med så sterke oppussingsbehov at 15 millioner kroner ikke strekker til. Markedet fikser ikke Holme Egenes, Norges Bank eller andre hus Riksantikvaren har på sine lister. Hva private krefter skal få ut av Tou Scene utover å «rive raben» for å utvikle tomten, tror jeg knapt Stavanger Frp har fantasi til å foreslå. Kanskje kasino?