I forrige uke prøvde Carl I. Hagen og Erna Solberg å piffe opp den stavangerske valgkampen. Det trengs kanskje i en by der politikere flest ikke orker å ta i den vanskeligste delen av politikken.

For noen år siden satt jeg ved siden av Odd Kristian Reme i en buss på vei fra Manchester til Liverpool. Stavangers toppolitikere og tre journalister var på Merseyside for å bivåne Leif Johan Sevlands signering av en samarbeidsavtale kulturhovedstedene imellom. Fra M62 svingte vi inn i noe som langt ifra er Liverpools verste boligområde, men ille nok til å bringe taushet over bortskjemte nordmenn. Forfalne teglsteinshus med plater der det var vinduer er fremdeles standard i en by der det er brukt milliarder av kroner fra London og Brussel på å fornye sentrum de siste årene.

«Kian» ble inspirert av de dystre omgivelsene til å snakke om boligpolitikk. Om hvordan Stavanger Ap på 20-tallet trosset moderpartiet og gikk inn for at arbeiderne skulle eie – og ikke leie – egne boliger. I Stavanger ble klassekamp definert til også å bestemme i eget hus – i motsetning til byer der leiegårder var normalen. Boligpolitikken fra 20-tallet har påvirket byens utseende, den stavangerske forkjærligheten for eneboliger, og ganske sikkert også det politiske landskapet. Det gjør ofte noe med folks partiholdninger når de ser at boligene deres får et prisbyks på millioner på noen år. Usedvanlig hyggelig for de av oss som har trukket de rette loddene enten vi bor i Hinna Hills eller på Eiganes, en årsak til fattigdom for dem som faller utenfor.

Jeg syntes det var lettere absurd å registrere at huset vårt mellom oktober 2008 og til mai i år hadde en verdiøkning tilsvarende summen vi betalte for vår første enebolig på Våland i 1998. Vi i den privilegerte eiendomsklassen kan gjøre følgende: Lene oss tilbake og håpe på enda sterkere prisstigning, fortsatt tafatt boligutbygging, flere oljefunn, uro i verdens økonomier og annet som holder renten lav og prisene høye. Om lag en gang i året kan vi ringe banken og få bedre betingelser fordi boligen er blitt absurd mye dyrere. Og alle er jo med på den herlige logikken om at dyrere bolig = lavere boutgifter for oss som eier boligen? Altså det stikk motsatte av hverdagen til de som ikke eier boligen sin selv. De opplever bare boligmarkedet i form av økt husleie, den økte verdien går selvsagt aldri til den ikke-eiende klasse.

Det er ikke evnen til å spontankjøpe en Porsche som kjennetegner Stavanger – det er om du eier eller leier bolig. Ved å eie følger du den sosioøkonomiske spiralen oppover, ved å leie drives du nedover. Ap og flere andre partier har noen linjer om boligpolitikk og fattigdom i sine programmer, men desto mer om utslagene av dårlig økonomi som rus og familieproblemer. Erna og Carl Ivar vet fint lite om Stavangers boligproblemer – det var ikke derfor de var her – men desto viktigere er det at de lokale politikerne blar seg tilbake til 20-tallets kampsak og hjelper flere siddiser inn i selveierboliger.