Ulku Nilsens historie høres altfor kjent ut. Den tyrkiske kvinnen greier ikke å knekke den norske koden slik at hun får jobb. Ulkus problem er verken viljen eller kompetansen, men en politikk der det ene gode formålet slår det andre i hjel.

– Vi må ha gode språkmodeller i barnehagen, heter det når den 46 år gamle norskgifte kvinnen fra Ankara ikke får jobb som barnehageassistent. Med fire års universitetsutdannelse, åtte år som førskolelærer i en barnehage i Tyrkia og 13 år som universitetslærer, er hun ekstremt overkvalifisert som assistent. Hun har søkt 50 jobber på flere nivåer i barnehager og SFO-er i Stavanger kommune, men er blitt et offer for noe som kalles «helhetsvurderinger».

Vi er vel noen tusen foreldre i Stavanger som har sendt ungene våre til barnehager og SFO-er, der de er blitt tatt godt imot av ansatte fra Tyrkia, Sri Lanka, Pakistan og Egersund. Det er så selvfølgelig med barnehage- og SFO-ansatte med ikke-stavangerske opphav at jeg innbilte meg at de var like selvfølgelige for dem som ansetter barnehage- og SFO-ansatte. Slik er det ikke.

Når vi skreller vekk den byråkratiske retorikken kommer vi til kjernen, som er «læringssituasjon for å lære norsk.» Det er mange situasjoner i en barnehage, blant annet spisesituasjon, bleiesituasjon, lekesituasjon og mye annet som uttrykkes i det krøkkete pedagogspråket. Treåringer lærer neppe perfekt norskuttale av en tyrker, selv om Ulku Nilsen har fullført norskkurs på 250 timer og avlagt norskprøve 1 og 2. Men fordi barnehagene skal være en del av «læringssituasjonen» som familie og skole ellers har tatt seg av, ender vi opp med å miste barnehager og SFO-er som arenaer der nye landsmenn kan ha en lettere inngang til arbeidslivet. Kunnskapsløftets mødre og fedre tenkte neppe på integreringssituasjonen da de pønsket ut læringssituasjonen i barnehagene. Resultatet er uansett at to gode intensjoner – Kunnskapsløftet og integrering – barker mot hverandre.

Arbeid er den norske koden. Arbeid adler mannen og ikke minst kvinnen. På alle sider av de politiske skillelinjene er det enighet om at «arbeidslinja» er det saliggjørende både for nasjonaløkonomien og vi som bidrar til den ved å gå på jobb. Det er kjent at norsk økonomi er en suksess fordi vi har store mengder olje og gass, litt mindre kjent er det at økonomien vår hviler tungt på at så mange er sysselsatte. Kvinnenes deltakelse i yrkeslivet har vært en forutsetning for oppturene for norsk økonomi, og skal dampen holdes oppe er det like avgjørende at nye grupper som den Ulku Nilsen tilhører, slipper til. I disse dager tilhører ikke USA sfæren for gode eksempler, men slik vi kjente USA var veien fra Ellis Island til jobb uhyre kort. Når taxisjåførene på Manhattan snakker med Karachi-slang, får vi tåle at barnehageassistentene i Stavanger har tyrkisk aksent.