Nyhetene fra Regjeringskvartalet og Utøya var de voldsomste siden 2. verdenskrig. Ikke siden
tyskerne beslagla nordmenns radioer har nyheter vært
viktigere.

22/7 vil bli forsket på fra de forskjelligste hold – enten det er psykiatri, samfunnssikkerhet eller historie. Attentatene er de viktigste mediehendelsene i nyere tid, og framover vil dekningen diskuteres på alle fronter. Ikke minst i Kiwi-butikker, der ansatte snur aviser som trykker bilder av Anders Behring Breivik på forsiden.

På sin tragiske måte fikk sosiale medier en helt spesiell funksjon på Utøya. Kommunikasjon på mobiltelefoner var livsfarlig for de mange hundre ungdommene som lå i dekning for en massemorder. Facebook og særlig Twitter ble kommunikasjonskanalen fra øya, og etter hvert mellom medier og Ap-folk. Fylkespolitikeren og den tidligere AUF-eren Bjørn Jarle Røberg-Larsens tweets var trolig de første alarmmeldingene til offentligheten om at noe var forferdelig galt på Utøya. Utover kvelden og natten bar tvitringen bud om en katastrofe større enn noen kunne fatte.

22/7 er ikke de sosiale medienes store gjennombrudd, i ukene som er gått viser alle tall snarere en voldsom oppslutning om de tradisjonelle mediene. 22/7 ble heller dagen da vi i de tradisjonelle mediene for alvor begynte å bruke tweets som kildemateriale i stort omfang og Twitter som kanal mellom kolleger og mellom journalister, kilder og publikum. Jeg tror ikke det blir så mange seminarer framover der godt etablerte mediemennesker med indignasjon i stemmen spør hva vi skal med Twitter. Svaret viste seg i måten de tradisjonelle mediene opptrådte på i timene etter attentatene. CNN, BBC, Al-Jazeera og alle som betyr noe internasjonalt sendte egne reportere til Oslo – de stolte ikke kun på sosiale medier, de brukte snarere nyvinningene til å gjøre journalistikken som vi kjenner den bedre. Tradisjonell journalistikk viste seg å være den viktigste metoden for faktainnhenting, skildringer fra øyenvitner og forsøkene på å lage det store bildet av drapsmannen, hans metoder, manifestet og politiets arbeid.

Helge Rønning mener 22/7 har styrket de tradisjonelle medienes posisjon. Rønning har trolig rett, ikke bare fordi medieprofessoren har sett at Twitter og Facebook var vesentlige denne dagen, men fordi han også fikk med seg at norske journalister med få unntak gjorde en anstendig jobb under ekstreme forhold. Viktigheten av å ha kompetente journalister ute i felt blir knapt tydeligere når kaos råder, ryktene florerer, informasjonen kommer bitvis og den herskende stemningen er preget av frykt. Å videreformidle den relevante informasjonen er den mest klassiske journalistjobben av alle, og kan ikke erstattes ved at en nettdesk flere mil unna fjerndekker hendelsen. Kanskje noe å tenke på for alle sjefer som vegrer seg mot å sende reportere til Afghanistan, Libya eller Afrikas horn?