Den pågående mediekrisen har feid med seg tusenvis av journaliststillinger i Europa og USA. Opp av ruinene stiger det klarleggende journalistiske spørsmålet: «Hvorfor pokker skriver vi denne saken?»

Ordene kommer fra Marty Kaiser, sjefredaktør i Wisconsin-avisen Milwaukee Journal Sentinel. Til tross for krisetider – eller rettere sagt på grunn av de samme tidene – har redaktør Kaiser greid å utvikle avisen sin såpass at han har hentet hjem to Pulitzer-priser for «local reporting» siden 2008. Kostnadskutt og redaksjonell utvikling er en særegen øvelse som krever et balansesystem av høy klasse og blikket stivt festet mot en vei som kanskje kan lede ut av uføret. «Diskuter journalistikk, minst mulig annet. Få fram skillet mellom reportere, bloggere, kommentatorer. Vi er faktafinnere,» fortsatte Kaiser lavmælt fra podiet på journalist- og redaktørseminaret IRE i Las Vegas sist uke. Kollega David Boardman fra Seattle Times fortalte om den redaksjonelle spisseprosessen etter at 40 prosent av journalistene hans var skåret vekk på syv år. «Ha en klar lokal forankring og fortell leserne noe makthaverne ikke vil at de skal vite,» er den røde tråden Boardman redigerer avisen etter.

Den lokale vrien, utviklingen av stavangersk nyhetsjournalistikk oppsummert i «Vi gir deg Stavanger», er også den røde tråden i strategiprosjektet vi startet her i avisen for to år siden. Jakten på lokale nyheter, formidlet på en nærgående måte, ble bare viktigere ettersom spesielt løssalgsmarkedet ramlet sammen fra høsten 2008. Virker kuren? For noen dager siden fikk jeg tallene fra leserundersøkelsen Opinion har gjort for Rogalands Avis i Stavanger. 60 prosent av leserne sier de er mest fornøyde med kategorien «nyheter fra Stavanger», og det er denne gruppen som øker mest. Og vi øker fordi vi i stadig større grad oppleves som «saklige og troverdige» (54 prosent) og «setter søkelys på kritikkverdige forhold» (42 prosent). De viktigste journalistiske parametrene viser størst framgang i undersøkelsen.

Journalistikkens død er spådd mange ganger de siste årene, for vi har jo bloggere, nettdebattanter og sosiale medier? Jo visst har vi det, og i Rogalands Avis prøver vi systematisk å invitere Siddisland-brukerne inn i journalistikken som tipsere og kilder. Men «den plaprende klasse» (kommentatorkorpset i Oslo-avisene med en og annen slenger i Bergens Tidende) og bloggosfæren er ingenting uten «beat reporters», som amerikanerne kaller journalistene som smeller ned artiklene sine i redaksjonene. For plaprerne i kommentaravdelingene livnærer seg på fakta journalistene finner, det er bare unntaksvis noen av dem setter dagsorden eller ytrer tanker som ikke er tenkt av andre kommentatorer. Vårherre skal i tillegg vite at Stavangers ivrigste nettdebattanter diskuterer mer høylytt og i enda større bokstaver jo lenger vekke de befinner seg fra kilder og fakta. Derfor er journalistikk fremdeles pokker så viktig.