Twitter-politikerne i Stavanger bystyre skal temmes. Hvorfor? Fordi lokalpolitikken risikerer å engasjere flere?

Det er tydeligvis ikke strenge regler mot bruk av sosiale medier ordfører Christine Sagen Helgø legger opp til, men en debatt om oppførsel. Uansett bør bystyret bør heller ta en debatt om hvordan det sosiale mediet Twitter kan brukes på en konstruktiv måte.

Brukt feil er Twitter de plaprende elitenes – hvori spesielt opptatt journalister og politikere – arena for posering og fjas. Det er mange som ikke har fått med seg at sosiale medier er et sted for dialog og deling av artikler, tips om felles interesser og ikke et forum for narsissisme og utlevering av uinteressante opplysninger om private traurigheter. Mikrobloggen med plass til 140 tegn kan være en fantastisk nyhetsformidler, slik en avis også kan være det, men Twitter og papirmedier har til felles at de kan misbrukes til tant og fjas. En del politikere tror sosiale medier er en ny form for pressemeldingstjeneste, men det er av begrenset interesse å lese at Siv Jensen måker snø eller besøker en skole. Å lese eventuelle Siv-dialoger med skoleelever, kunne ha vært opplysende. Dessverre bruker de færreste politikere Twitter til dialog.

Det er like uhøflig å tvitre som å lese aviser, sende SMS-er, sjekke mailer eller skrive lapper til sidemannen når det er bystyremøte. Jeg skjønner likevel de som gjør det. Lokal­politikken er ofte lite fengende, og det er vanskelig for både ferske politikere og utenforstående å forstå det som skjer ut fra kryptiske sakskart. Mens bystyreformen har stått stille siden Rettedal og den tid, er politikerne annerledes. Den nye generasjonen har ikke én sak, én interesse eller én stil, de multitasker seg gjennom livet – og de gjør det i en uendelig dialog med venner og bekjente der det deles argumenter, musikk og bilder.

Når de ikke forstyrrer gjør Twitter-politikerne kanskje lokalpolitikken en tjeneste. Vi som ikke er til stede på arenaen blir med inn via politikerne, vi får føle stemningen (som meldes å være laber, til tross for god mat) og vi får ufiltrerte politikermeninger. For oss journalister er Twitter og Facebook ypperlige redskaper for å finne ut hva politikerne egentlig mener – og ikke hva rådgiverne deres mener de skal mene. For alt det vi vet kan Twitter mobilisere større politisk engasjement blant yngre mennesker enn alskens undersøkelser og velmente tiltak gjennomført av voksne.

Bystyret, Stortinget og andre politiske arenaer er allerede multimediale via direktesendinger og presse. De etablerte politikernes frustrasjon rettes mot noe de selv ikke forstår eller bruker godt nok, men da bør de gjerne tvitre noen spørsmål til seg selv om hvordan nye medier kan brukes demokratisk. Et gratisråd fra en som har vært på hundrevis av politiske møter kommer her: La en av kommunens kommunikasjonsfolk som ren folkeopplysning Twitter-dekke neste bystyremøte etter hvert som sakene skrider fram. Slik kan saker forklares, svar gis og dialog oppnås.

Pressens menn og kvinner elsker å posere på Twitter. Er det blitt viktigere å ta seg ut på sosiale medier enn å drive god, gammeldags nyhetsjournalistikk? Spør Alf Bjarne Johnsen i VG.

Den ene etter den andre gjespet blasert etter PST-sjef Janne Kristiansens uttalelser i stortingshøringen på onsdag. Torsdagsavisenes ledere ble pinlige påminnelser om at den direktesendte, stenograferte høringen endte med Kristiansens avgang – og at selve nyheten gikk mediehus etter mediehus forbi. Bare én journalist fikk med seg at den daværende PST-sjefen leverte sin avskjedssøknad i én fomlete setning. At Norge har agenter i fremmede land er ikke overraskende, at sjefen for den sivile sikkerhetstjenesten bekrefter at den militære etterretningstjenesten har folk i Pakistan, er skandaløst.

Jeg fikk den ugne følelsen da Dagsnytt 18s programleder pirket borti hvorfor ingen andre journalister eller politikere reagerte på PST-sjefens ord. Sov de? Det er mulig de rødmet – det var bare den naturlig rødmussede Per Sandberg – leder i justiskomiteen – som forsikret lytterne om at han reagerte på skandalen. Per Sandbergs erfaringer med stortingsforsnakkelser er så omfattende at han nok fikk med seg Janne Kristiansens også.

Det er ikke bare i PST det er behov for pisk, i norske medier bør det samme redskapet treffe rygger. Definisjonen på en god journalist er en journalist som ser og hører nyheter ingen andre ser og hører. Det kan være detaljer, som da Morten Hofstad i Finansavisen leste en notis i Rana Blad om kommunale finansplasseringer. Selskapet det skulle plasseres penger gjennom heter Terra. Resten er historie. En annen historie er Aftenbladets eminente avsløringer om barnevernets aksjon for å hente barn ut fra Tyrkia. Saken har vært omtalt i kommunale papirer og møter uten at noen lokale journalister – meg selv inkludert – så uglene for bare mose.

Her singler det i glasshus, men kan det være slik at nettets kjappisnyheter og kommentatorenes posering på Twitter har fortrengt det ofte kjedelige og krevende journalistarbeidet Alf Bjarne Johnsen står for? Kommentarer baserer seg på journalistenes nyhetsjakt, og uten faktagrunnlag er kommentarer nonsens.

Etterretning, forsvar og hemmelige tjenester er Johnsens fagfelt, noe som gjør at ringreven kjappere enn andre kan tolke utsagn som Janne Kristiansens. Hemmelige tjenester har vært journalistikkens paradegren siden 70-tallet, siden listesaken, Loran C – siden Alf R. Jacobsen, Ingolf Håkon Teigene, Jahn Otto Hauge og andre etablerte gravejournalistikk ved å snuse i militær og sivil etterretning. VG har latt Alf Bjarne Johnsen dyrke kompetansen sin – og får betalt tilbake i form av viktig journalistikk.
Jeg vet ikke hva resten av pressekorpset tvitret om etter stortingshøringen på onsdag. Plumbo?

Av og til må det gjøre forferdelig vondt å være politiker. Å snuble slik stortingsrepresentanten Geir Pollestad (Sp) har gjort den siste uken, kan umulig være sunt.

Solamøtet i regi av NHO er en av regionens beste kilder til nyheter, til og med uten den samme nachspielkulturen som i Oslo. Mandagens møte var intet unntak, selv om forsamlingen må fortone seg bortimot provoserende for resten av Europa og USA utenom Houston. «Vekstens utfordringer og muligheter» var et tema som nok oppfattes som helt gresk sør for Skagerrak.

Det som ikke ble tatt opp på Sola var miljøbaksiden ved vekst, og for Sp-Pollestad vekst og sentralisering. Det ser ut som politisk selvskading når Pollestad i et Aftenblad-intervju ber «Jens bremse Stavanger-vekst», og selvsagt krever mottiltak for å hindre at resten av landet flytter til Nord-Jæren og Oslo. Det er mulig stortingsrepresentanten fra Jæren trodde han ga statsministeren et spark bak, men Sp-eren setter opp snubletråder for seg selv og sin egen kommunalminister. De siste årene har to markante kvinner regjert i Kommunaldepartementet – begge fra Pollestads eget parti. At Liv Signe og Magnhild har gjort en så dårlig jobb at Pollestad mener Jens må gripe inn, er oppsiktsvekkende.

Det velmente intervjuet viser ikke bare Sps iboende selvmotsigelser, men også vekstkritikernes mangel på realisme. Pollestad må gjerne tro han kan bremse den skadelige veksten i oljemette Stavanger, men hvordan? Skal han beordre de største bedriftene ut av regionen, og dermed vanlige folks jobber? Nå er politikerne vant med å sende statlige arbeidsplasser fram og tilbake (les: FOHK), men hvordan skal Sp-oljeminister Ola Borten Moe få fram for ledelsen i ConocoPhillips at deres 1900 ansatte i Tananger skaper press på boligmarkedet og andre utilbørligheter og bør finne seg et annet sted å være?

«Spredning av oljevirksomheten» høres flott ut det, men det har vel skjedd noe her også? Oljeselskaper lokaliserer seg der det er infrastruktur i form av flyplasser, baser og nærhet til leverandører. Slik det er i Stavanger, men også Bergen, Florø, Harstad og Hammerfest, og legg gjerne til oljens virkninger i Kongsbergs subseamiljø, Trondheims teknologimiljø og Statoils stadig større avdelingskontor i Oslo. Fordelingen Pollestad krever skjedde for lenge siden, og etter hvert som områdene i Barentshavet bygges ut kan Sp glede seg over oljearbeidsplasser på de mest fjerntliggende nes i nord. Hele landet er i bruk, selv om regionen der Pollestads velgere bor er mer i bruk enn de fleste som følge av framsynte politikere, smarte gründere og flinke forretningsfolk.
Stalin prøvde å snu elver, Sp prøver å snu flyttestrømmen – begge deler er like vanskelige.

Regjeringen Pollestad kritiserer for å gjøre for lite har likevel verktøy, for eksempel gjennom skatter, avgifter og konsesjoner. Siden 2000 har satsingen på haleproduksjon vært sterk, noe nyetableringen av mindre oljeselskaper viser.

Jens Bjørneboes essaysamling «Vi som elsket Amerika» var et uttrykk for antiamerikanismen på 60- og 70-tallet. USA var banalt og imperialistisk. I dag tier kritikerne, til tross for to kriger og Guantánamo.

Tier? Det stemmer vel ikke – all den tid til og med Stavanger har hatt demonstrasjonstog mot USAs krig i Irak? Jeg begynte å tenke tanken fordi det er presidentvalgår, og nerden i meg begynte å lese Des Moines Register jevnlig på nett for å sjekke ut stemningen før Iowa-caucuset (indianerord for partimøte i noen stater der presidentkandidater nomineres) denne uken. Det skal komme mer. VG og Dagens Næringsliv har allerede USA-korrespondenter som kan mer om USA enn amerikanere flest, dessuten tvitres det heftig fra kompetente folk som Minerva-skribenten Jan Arild Snoen. Amerikansk politikk er blitt så viktig i Norge at Fritt Ord-stiftelsen støtter Amerikansk politikk.no, et høyst oppegående nettsted som drives av USA-politikknerder. Ta med NRK-korrespondentene og det stadig større korpset av statsvitere og historikere med USA-kunnskap, og gjennomsnittsnordmann er straks mer opplyst om amerikanske valg enn en gjennomsnittsamerikaner.

De av oss som fikk en politisk bevisstgjøring på slutten av 70-tallet var latinamerikanere av overbevisning. Troen på at det fantes noe slikt som en kledelig sofaradikal (for all del uten å være ml-aktig), Che-romantisk revolusjon levde i flere år etter at sandinistene jaget Somoza-regimet i Nicaragua i 1979. Oliver North og USAs støtte til contras var Chile om igjen. Amerikanerne prøvde nok en gang å knekke et venstreorientert regime i sin egen bakgård. Ronald Reagan og senere Bush-familien viste bare hvor ille det var i et land ulike storheter som Hamsun, Mykle, Bjørneboe og Einar Førde i forskjellige sammenhenger har elsket å hate.

Nyansenes amerikanske inntog er vanskelig å datere, men på 80-tallet ble det stadig stuerenere å dyrke amerikansk kultur samtidig som det selvsagt ble tatt sterkt avstand fra Reagan og North. Ikke den overfladiske Wrigley bubblegum-kulturen, men det ekte som i Johnny Cash, Bob Dylan, Lou Reed, Woody Guthrie, Steinbeck, Hemingway og hele rekken. Å ta avstand fra Bush jr. var politisk ukomplisert, samtidig som stadig flere av oss kunne dyrke USA-kjærligheten mer åpenlyst. Først ved å dra på pilegrimstur til New York, som som kjent er høyst uamerikansk. Gjerne til Las Vegas for å se det ypperste innen menneskelig forfall – for så å miste antiamerikanismen så til de grader at det går an å kjøre rundt i Florida i en diger SUV (anbefales på det varmeste).

Ny-amerikanismens bakside er merkbar. Redaksjonelle ressurser brukes på amerikanske valg, ikke på støvete og risikable reiser i Libya og Egypt. De som vil følge med på økonomisk oppsving i Afrika må følge med på helt andre medier enn de amerikaniserte norske.

2012 blir den store traumetesten for Norge. Greier vi å håndtere 22/7-rettssak og gransking uten å bli like paranoide som USA etter 11. september?

Retorikken til George W. Bush og Jens Stoltenberg var så ulik som den kunne bli etter terrordagene i 2001 og 2011. USA og Norge er som kjent høyst ulike størrelser, men noen terrorreaksjoner er parallelle. Når sjokkfasen er over melder etterpåklokskapen seg i form av strengere sikkerhetslover, mer overvåking og mer ressurser til overvåkerne.

Hvordan er det mulig-spørsmålene så slik ut i USA og Norge etter 11/9 og 22/7: Hvordan kan det gå til at arabere får ta pilotutdanning i USA uten at noen reagerer? Og hvordan var det mulig at én mann – som attpåtil har fremmet avvikende synspunkter på nettet – kunne handle inn komponenter til en bombe og samtidig gå under PSTs radar? «Bias» brukes spesielt av amerikanere for å beskrive en forhåndsdisponert reaksjonsmåte. Som vitenskapelig begrep er bias det samme som vurderingsskjevhet, eller rett og slett tendensen til bare å lete etter fakta som støtter teorien din. Andre opplysninger oppfattes lett som forstyrrende. Definisjonen kan lett brukes om PST.

Noe av forklaringen på at Anders Behring Breivik uforstyrret fikk forberede 77 menneskers død var at PST hadde samme bias som sine amerikanske kolleger. Bombene i Madrid og London forsterket argumentene om at potensielle terrorister måtte være knyttet til Al-Qaida – mulighetene for at det verste anslaget på norsk jord skulle bli utført av en blond soloterrorist var fremmed for PST.

I USA har Washington Post avdekket hvordan 11/9 skapte et sikkerhetshysteri. Etter 2001 jobber 1271 offentlige og 1931 private organisasjoner med kontraterrorisme, 865.000 personer har den strengeste sikkerhetsklareringen, 51 føderale eller militære organisasjoner har som oppgave å følge pengestrømmer til og fra terrornettverk, 50.000 overvåkingsrapporter skrives hvert år. Den håndfullen superbrukere i det amerikanske forsvarsdepartementet som skal ha totaloversikten, innrømmer at de ikke greier å sortere informasjonen. Her hjemme viste jaget etter den ultimate sikkerheten seg i form av datalagringsdirektivet. Etter 22. juli har et såret PST behov for å gjenopprette tilliten, og de gjør det blant annet gjennom ønsket om å registrere politisk og religiøs aktivitet for å ta soloterrorister.

De som overvåker overvåkerne – politikere, presse og organisasjoner – må skjerpe sansene. Mer informasjon inn til PST betyr ikke at overvåkerne greier å tolke innholdet riktig, for å ta den amerikanske parallellen. Lovskjerping med Breivik som bias øker risikoen for at også den/de neste terroristene går under PST-radaren. Og historien om PST inneholder så stygge beretninger om politisk overvåking at Stortinget må manne seg opp mot forslagene som kommer om strengere terrorlovgivning.

I de dager da de færreste politikere har for mange prinsipper, stumpet Václav Havel sin siste sigarett. Det var en av verdens mest anstendige politikere som døde like før julaften.

Studieturer er et annet ord for moro med kolleger. Slik var det også i 1992, da jeg var på utenlandsreise med en broket forsamling journalister. I en tid da norsk presse brukte penger på at slike som jeg reiste Sentral-Europa rundt på et kurs i internasjonal politikk, havnet vi midt i en skilsmisse. Ikke av typen der ektepar går fra hverandre i tårer og gnissel, men der et helt land skiller lag. Bare tre år etter en revolusjon så fløyelsmyk at til og med den norske ambassadøren kastet seg med, ble Tsjekkoslovia Tsjekkia og Slovakia.

Bratislava i 1992 var ikke så forskjellig fra 1968, da russerne sendte sine tanks for å slå ned Praha-våren. Fra skamløst vakre Wien til brutalistiske Bratislava er det fire mil, men i 1992 var avstanden i økonomi og tankesett flere generasjoner. Den slovakiske delen av Tsjekkoslovakia var Stalins våpensmie, og det var Stalins arvtakere som møtte oss i skilsmisseprossen i 1992. Partibøkene ble brent i 1989, men det var liten tvil om at de slovakiske lederne vi traff hadde et pragmatisk forhold til historien. Det gikk fort og ikke videre suksessrikt fra planøkonomi til markedsøkonomi, enda fortere gikk rødfargen over til brunstripet nasjonalisme.

Slovakias statsminister, bokseren Vladimir Meciar, var et forvarsel om blodbadene på Balkan i årene etterpå. Antisemittisme og hodeløs nasjonalisme preget en del av den slovakiske løsrivelsen. Likevel: Det var en flik av fornuft blant våre slovakiske verter, som var opptatt av å snakke om Bjørnstjerne Bjørnson, landets store helt etter at vår nasjonalpoet talte slovakenes kamp i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiets dager.

Vi traff ikke Havel i dagene etter Bratislava, men professor Fedor Gal var en god erstatter. Som slovak og sosiologiprofessor – født i en jødisk getto i 1945 – sto Fedor Gal fram som en verdig representant for den siviliserte stilen til sin venn og revolusjonsfelle Václav Havel. Jødehatet i Bratislava sendte ham over til Praha og den tsjekkiske siden av skilsmisseprosessen. Fedor var oppgitt over revolusjonens naivitet, var motstander av skilsmissen, hoderystende over at jødehatet enda en gang skulle innhente ham, men tydeligvis fryktet professoren aldri ytterligheter verre enn dem som drev ham fra Bratislava.

Visse mennesker lar seg ikke knekke av yrkesforbud, studieforbud (Havel fikk ikke studere hva han ville) eller fangenskap. De går den raskeste veien fra fengselscellen til presidentpalasset, de har sett framover uten å ha sverget hevn, de har hatt storhet nok til å gi sine egne fangevoktere roller i det nye samfunnet. Hva som inspirerte en mann som den tsjekkiske presidenten vil det bli skrevet en del om, men én ting var slående: Til og med kameratene av bokseren Vladimir Meciar i Bratislava respekterte dikteren Václav Havel i Praha.

Det er nok bare flytting av Domkirken eller Viking i rosa drakter som kan skape tilsvarende harnisk. Å røre ved Tore Tang er å utfordre siddissjelen og den stavangerske kosekulturen.

Jeg tilstår: Jeg var en av de åpenbart kulturelitistiske åndssnobbene som sendte noen frekkheter ut på sosiale medier da nyheten om neste års «spektakulære» stadionkonsert ble sluppet. Etter å ha opplevd Bob Dylan og R.E.M. (og Eagles fra rollen som pizzaselger) var det grunn til å forvente seg en stor og hard pakke på Viking stadion. 90-tallsstorhetene Pearl Jam? Bruce Springsteen – hvis han greier å komme seg ut av sin andre hjemby Bergen? Eller var Bob klar for en ny Stavanger-visitt på sin Never Ending Tour?

Mods? Jeg var en av noen tusen som sto på stolene og lette etter en lighter å tenne i et telt i Bjergsted i 2008 da Morten Abel sang «Tore Tang» for første gang på noen tiår. Siddisers vorspielforhold til «Tore Tang» er langt mer sjarmerende enn avsyngingen av Brann-sangen, som er den tinnitusaktige lidelsen som inntreffer hver gang mer enn én beruset bergenser samles. De av oss som ble skuffet på onsdag ble skuffet fordi stadionkonserter i Jåttåvågen var i ferd med å bli et årlig høydepunkt med internasjonale stjerner. Og der har Mods aldri vært.

Skuffelsen ble ekstra stor ut fra vissheten om konserter er artistenes store inntektskilde etter at platemarkedet ble digitalisert og nedlastingen knapt gir penger til stjernene. Det er bare å se på artistene som valfarter til Bergen og Oslo – for deretter å stille spørsmål om hvorfor byens impresarioer ikke greier jobben de greide for noen år siden. Tilfanget av artister på tur er større enn noensinne, og hvorfor har de store stjernene sluttet å svinge innom en arena som tar flere publikummere enn Koengen i Bergen? Til høsten åpner det en perle av et konserthus i Bjergsted. Hva annet enn enda mer Mods skal flerbrukssalen fylles med? Har Stavanger bookingkompetansen som skal til for å drive et så krevende anlegg? La oss håpe det. Bildet av musikkbyen Stavanger er nemlig mer nyansert enn folkefest og «Tore Tang». Rått og Råde ble umiddelbart en kvalitetsfestival, samtidig som de smalere festivalene Maijazz, NuMusic og Xplosif leverer kvalitet år etter år.

Den stavangerske folkesjelen savner selvtilliten bare historien kan gi, som i Bergen. Under overflaten av velstand stikker det fort ut småbykomplekser og patriotisk agg mot verden sør for Forus og nord for Gabbas. Kritikere er surmagede, stivbeinte eller østlendinger som i hvert fall har dét til felles at de truer kosen og folkefesten. Det er kosekultur å mimre til «Tore Tang» med en Lervig i hånden, men poenget fra oss surmagede og stivbeinte (jeg er i motsetning til de fleste her i byen ekte siddis) er at Stavangers ambisjoner må opp fra kosehøyde. Mods i Jåttåvågen er ingen undergang, men hvis 80-tallsheltenes reunion representerer det vi kan vente oss på Viking stadion de neste årene, er det god grunn til å besøke Bergen oftere.

Alle som har en vare å selge lever i dyp angst for én ting ved siden av brann, krig og streik: Leveringsstopp. Alle unntatt Tine.

Smørkrisen i høst er etter alle mulige standarder en kuriositet vi morer oss over på Facebook. Jeg kjenner få som bruker annet enn margarin på brødskiven, og mangelen på ekte meierivarer gjør i det minste at vi slipper å tenke for mye på EUs gjeldskrise, klimamøtet i Durban, 22. juli og andre virkelige problemer.

Det er likevel god grunn til å la seg irritere over Tine. I noen år på begynnelsen av 90-tallet – da de ennå var Norske Meierier – skrev jeg riktig mye om landbrukssamvirkene og hvordan de skulle balansere mellom å gi levelig pris til bonden og melk og kjøtt til forbrukerne. Min aha-opplevelse kom den dagen en sadistisk redaktør ga meg i oppdrag å finne ut hvordan melkeprisen blir til. Hvor mye går til bøndene, hvor mye tjener meieriene, butikkene og i det hele tatt en grei jobb for en sommervikar.

Jeg kunne like gjerne ha ringt Det hvite hus og bedt om koden til atomkofferten. Den ene kommunikasjonsrådgiveren etter den andre satt meg stadig høyere oppover i systemet, helt til noen fant ut at spørsmålet var så betent at jeg måtte snakke med selveste Kåre Syrstad. Trønderbonden har bekledd de fleste toppverv i landbruket og ga meg et svar leserne muligens skjønte. Poenget var og er at mens resten av samfunnet tilstreber åpenhet, er transparens ennå et fremmedord i matbransjen. For ikke å snakke om kritikk og debatt – som umiddelbart blir omgjort til enda en av disse debattene om debatten.

Mens enhver selger av biler, sko, brød og aviser ville ha kalt krisen en krise (selv om de har det verre i Hellas) ved synet av tomme butikkhyller, går meierimonopolideologene til motangrep. Jeg kjenner mønsteret igjen fra det samme 90-tallet, der ethvert intervju med en BI-lektor, professor Normann Aaneslad på Ås og gjerne en NHH-professor for å være riktig provoserende, ble møtt med landbrukets møkkapakker. Denne gang er det politisk redaktør Kato Nykvist i Nationen som tar på seg jobben med å skjelle ut alle som skjeller ut Tine for å være et halvstalinistisk monopol som er mer opptatt av å melke forbrukerne enn å melke kua. Nei, ingen dør av smørkrisen, men den som i 2011 synes at hyller som er tomme for basisvarer er helt OK, har problemer med å forstå enkel politikk.
Nykvist og andre Tine-talsmenn kan lete i e-postboksene sine etter avskyerklæringer fra partier et stykke til høyre for Sp. De har begynt å komme. Landbrukspolitikkens legitimitet henger i relativt tynne tråder som matvaresikkerhet, miljøargumenter og ivaretakelse av distriktene. For å få forbrukerne – som er rimelig lei av høye priser og dårlig utvalg fra før – med på gildet må i hvert fall én ting være på plass: Leveringsdyktighet.

Mens vi smører oss med tålmodighet er det å håpe at kokkene som skal koke og steke til Årets måltid på Tjensvoll i helgen har husket å hamstre noen pakker?