Det er ti år siden Richard Floridas bok om de kreative klasser var politikernes favorittlektyre. Homser og kunstnere skulle få næringslivet til å svinge, men vi glemte å sjekke hva som skjer når det svinger så heftig at kunstnerne flytter.

Torsdag kveld hadde jeg et barkrakkintervju med Kristoffer Joner foran et celebert publikum. Generalforsamlingen i Næringsforeningen lyttet nøye da filmhelten fortalte om returen til sin hjemby, og jeg tror noen av oss nesten ble rørt av fortellingen om Joners Stavanger-akse. Livet hans utspilles stort sett mellom murhuset på Storhaug og Pedersgata, der Martinique har fått mye av rollen Cementen spilte i 90- og 00-årene. Scenen kunne vært klippet ut av kultursosiologen Richard Floridas «The Rise of the Creative Class». Kunstneren i møte med næringslivet, og i salen Filmkraft-general Sjur Paulsen – selve senteret for møtet mellom film, næringsliv og kulturpolitikk.

Joner advarte mot gentrifisering; mekanismen som inntreffer når pengefolket flytter inn og fortrenger de blakke kunstnerne, bohemene, innvandrersjappene, homsemiljøene og alt Florida beskrev som suksessfaktorer i voksende byer. Bare timer senere materialiserte Joners advarsel seg i form av en artikkel i Aftenbladets Pluss-magasin. «Pia Noreger og Pål Jackman fått materialismen i Stavanger opp i halsen. De flytter til Haugesund,» lød førstesidehenvisningen. Det er vel udramatisk? Noen må vel flytte til Haugesund fra Stavanger også? Ikke ifølge Richard Florida. Når politikerne bruker de store kulturordene er det slike som Noreger og Jackman som utgjør drivkraften. Det er filmregissøren og kaféverten som basert på idealisme får mye ut av lite i år etter år fordi det ennå har vært steder med levelig husleie, som Øvre Holmegate og Pedersgata. I Richard Floridas verden er dette den kreative klassen, selve årsaken til at IT-ingeniørene og alle de innovative bransjene skal velge å flytte til Stavanger.

Mye kan tyde på at Stavanger er en for striglet og materialistisk by til å bli kulturbyen vi drømte om. De fleste av oss nyter urbaniteten og den tilbakelente stilen i Amsterdam, Berlin og London, der kafévertens katt gjerne sover på en stol. I Stavanger jager Mattilsynet kafékatten og helsesjefen forbyr kafégjester å le utendørs etter klokken 23.00. Det er regler og forskrifter i andre land også, men der er gjerne håndheverne av reglene og forskriftene utstyrt med en viss porsjon sunn fornuft og fingerspissfølelse.

Filmregissør Pål Jackman har vært en av de viktigste delene av Stavanger-bølgen i norsk film. Nå skylles han ut av Øvre Holmegate via Hellestø og tilbake til hjembyen Haugesund med billig latte og levelige huspriser. Kristoffer Joner advarte mot å tulle med Pedersgata og andre nabolag der det fremdeles er plass til kunstnerne, innvandrersjappene og de rare folkene som gir byer tiltrekningskraft. Vi bør lytte nøye.

Var drapene på AUF-erne på Utøya en «aksjon» eller en «massakre»? Anders Behring Breivik bruker et kvasimilitært og avstandsskapende språk.

I avisenes internevalueringer tar vi rett som det er for oss språkbruk. Ikke bare språk som kan diskuteres ut fra regler, men også sjargong og terminologi slik at vi unngår å la oss påvirke på en måte som truer journalistisk integritet. Økonomijournalister kan henfalle til «derivater», mens sportsjournalistene kan adoptere «bakrom» og «falle av» uten at det faller dem inn at faguttrykk må forklares for et bredere publikum. Språkbruken skyldes gjerne et ønske om å være presis, vel så ofte vil journalistene vise kildene at de behersker terminologien. Problemet er todelt: Språket blir en måte å få aksept på, eller det kan dekke over sannheten.

Breiviks omgang med militær terminologi, forsøk på å uttrykke seg dannet og utdannet, står i kontrast til at han ikke engang fullførte videregående og heller ikke har vært inne til førstegangstjeneste. Han greide ikke forventningene i voksenlivet, nå framstår han som et forvokst barn som på en pervers måte ber om anerkjennelse for sin «flinkhet» til å lage bomber og spre død.

Språksmitte ble et tema i Kuwait-krigen, da USAs «kirurgiske» krigføring mot Irak rullet ut over TV-skjermene. De militære utvikler en terminologi der mennesker og bygninger er «mål» for å skape avstand til det blodbadet som utløses ved å fyre av en rakett mot et hus med folk i. Avstanden skal bokstavelig talt gjøre det lettere å legitimere drap. Breiviks distanserte måte å omtale handlingene på er ribbet for all empati, all medmenneskelighet. Breivik kan knyttes til nazismen selv om han kaller seg antinazist. Ett av nazismens trekk var å gjøre massedrap rasjonelt og «nødvendig». Hitler laget en industri av ondskapen sin, Breiviks forberedelser og handlinger er også instrumentell og følger samme logikk.

Staten har lov å drepe, vi andre har det ikke. Statens voldsmonopol henger sammen med behov for å forsvare demokratiet og har et juridisk og politisk grunnlag. I sitt hode har Breivik skapt en kvasimilitær avstand til de menneskene han tok livet av, og knyttet ugjerningene til sin hjemmelagde, antiislamske ideologi som etter hans syn rettferdiggjør drapene. Manifestet, avhørene og forklaringen i retten er over samme lest. Skap avstand og legitimitet og omtal forberedelsene på samme måte som når spesialsoldater utdannes.

Soldater kan ha «mål» ut fra et legitimt behov for å beskytte staten. Hvis uskyldige mennesker omtales som «mål» i en «aksjon», godtar vi Breiviks syke logikk. En terrorist som har skutt og bombet kan ha hjernevasket seg selv gjennom samme terminologi, men vi som formidler hva som sies og gjøres må unngå ord som tildekker ondskapen. Utøya var ingen «aksjon», det var massemord. De 77 som ble drept 22. juli var ikke «mål» i en militær trefning, de var uskyldige mennesker.

I ti år har Norge levd med Najmuddin Faraj Ahmad som en stein i skoen. Mulla Krekar er det norske demokratiets irritasjonsmoment. Hvor lenge skal vi holde ut med ham?

De siste ti årene har vi levd med konsekvensene av vårt eget lovverk. Norsk lov tillater ikke å utlevere mennesker til områder eller stater der de risikerer dødsstraff, som i mullaens Irak. De langvarige prosessene mot Krekar – som endte i dom på fem år for trusler og toppet seg med varetekt for enda flere trusler – viser en fanatiker som gir blaffen i samfunnet som har holdt sin hånd over ham. Mulla Krekar og Anders Behring Breivik er figurer som utfordrer oss på det vondeste. Hvorfor skal to personer som så åpenbart forakter det norske systemet nyte rettighetene det samme systemet gir dem?

Jeg var vel én av noen hundretusener TV 2-seere som oppgitt så mulla Krekars opptreden i en demonstrasjon forleden. Verken Krekar eller hans kadre ser paradokset i at han bruker sin demokratiske rett til å spre edder og antidemokratisk galle over samfunnet som forsyner ham med ytringsfrihet og advokater. Historien er rik på figurer som bruker demokratiet til å fremme autoritære og totalitære tanker.

Det lette er å gjøre som Siv Jensen på VGs førsteside; skrike ut en utfordring om å bure mullaen inne. Nettopp Frp-lederen viser hvor ille det kan gå når demokratiske spilleregler og lover brukes politisk. Jensen kan mene hva hun vil om Krekar, men hun er i en konstitusjonell spagat ved å kreve fengsling av mullaen. Dét er påtalemyndighetens jobb. Stortingsrepresentant Jensens jobb er å gi landet lover og bevilge penger slik at lovene håndheves. Til å være en leder for et parti som er så høyt og mørkt at leder Anders Anundsen i kontroll- og konstitusjonskomiteen snart velter av parlamentarisk verdighet, er Jensen forbausende der hun spekulerer i rolleforvirring. På samme måte som advokatene Sjødin og Meling samvittighetsfullt utøver sin advokatplikt ved å forsvare mullaen, kan Jensen angripe Krekar for hva han står for. Hun kan advare mot sharia, islamisme og andre ekstremutslag. Hun kan forsvare retten til å brenne hellige bøker som Koranen og Bibelen som en del av ytringsfriheten. Frp-lederen kan derimot ikke hoppe og sprette kolerisk fra stortingsrepresentant til statsadvokat og kreve Krekar i buret.

Den største fallitterklæringen av alle er når et demokratisk system og en rettsstat ikke tåler stresstester som Najmuddin Faraj Ahmad. Eller Anders Behring Breivik. Det er takknemlig for opposisjonspolitikere å gjøre narr av et rettssystem som tillater Krekar å være her på overtid mens han opptrer stadig mer truende. Alternativet hadde vært å hive ham ut for lenge siden, noe som igjen ville betydd at én fundamentalist greide å endre norsk lov og norsk rettspraksis. Dét ville vært et mye større nederlag enn å tåle en mer eller mindre krakilsk mulla Krekar gående blant oss.

Fallhøyde og liv og lære er blitt sentrale begreper. I hvert fall i livene til Trond Birkedal, Helge Solum Larsen, Henning Warloe, Einar Baardsen og pater Pollestad – for å ta noen.

De siste to dagene har jeg gjort noe alle redaktører og journalister bør gjøre av og til: Gått ut av redaksjonen og lyttet til og deltatt i debatter om presseetikk og pressens rolle. Jeg har vært på puben Martinique for å debattere med Arvid Sjødin og Inger Marie Sunde, forsvarere for henholdsvis Trond Birkedal og Helge Solum Larsen, og Per A. Thorbjørnsen. Ikke minst har jeg vært innom Rosenkildehuset og hørt på forhenværende pater Pollestad, nå mest kjent som Kjell Arild Pollestad.

Historier om presseovertramp er alltid rystende og lærerike. Og selv om denne ukens to debatter har unngått å få i tale sjefredaktører for de avisene som angivelig har gått over etiske streker, ville jeg ikke vært foruten innblikkene i desperasjonen fotballagent Einar Baardsen og pater Pollestad har vært inne i. På arkaisk jærsk fortalte Pollestad om sine siste dager i den katolske kirke, som han per SMS til biskopen tok avskjed med på 30-årsdagen for sin egen prestevigsling.

Pollestad ble anklaget for voldtektsforsøk av en prestestudent (saken ble senere henlagt), en sak pateren selv ser på som en del av en større konspirasjon fordi han «siden midten av 80-tallet har ligget i nederste skuff i Vatikanet». Pollestad var en katolsk stjerne i Norge, en bejublet matmann og begersvinger – i Vatikanet ble han ansett som et liberalt utskudd. – De lager bare «saker», de refererer ikke lenger, var noe av Pollestads mediekritikk. Mer treffsikker var den stilsikre jærbuen da han reagerte på at motstanderne «bare ble sitert» uten at det ble drevet kritisk journalistikk mot dem.

Det er ikke nødvendigvis mye ved disse sakene der maktmennesker blir slått til bakken, men to trekk går igjen. Det første er innledningsfasen der en nyhet sprekker. Journalistene vet av og til mer enn politiet, og det er vanskelig å hente inn korrigerende opplysninger. Det er på dette stadiet – der opplysningene er usikre, kildene ofte i sjokk og journalistene har press om å levere bedre enn konkurrentene på kort tid – de verste blemmene begås. Et ett år gammelt VG-intervju med Helge Solum Larsen (der han tar et oppgjør med seg selv for å ha røykt hasj) ble i noen medier sauset sammen med andre historier fra de siste 20 årene. Relevant for voldtektssiktelsen? Neppe.

Fellestrekk nummer to er det journalistiske bias – eller forutinntattheten. Det blir relativt ofte – i hvert fall i sakene mot Baardsen og Pollestad – tatt utgangspunkt i én parts versjon. I enkelte tilfeller er den som jages i fengsel eller på sykehus, som Birkedal og Solum Larsen, og dermed ute av stand til å komme til orde. Har vi da tålmodighet til å vente på at de kommer seg såpass at de får si sitt, eller blir vi med på mediedrevet uten å tenke noe særlig over om byttet er lite eller stort?

Enebolig med hage er den stavangerske drømmen. Oljesmurt vekst og arealmangel gjør at flere må våkne fra drømmeriene, pakke oss tettere sammen og bo i blokk. Det gjør ikke noe så lenge vi slipper arkitektene til.

Høyde = dårlig bomiljø er et dårlig utgangspunkt for en debatt om hvordan Stavanger skal se ut om ti og 20 år. De fleste av oss kjenner til lavblokkmiljøer som er for mini-Rosengård å regne, mens det er nok av høyblokker som bebos av fornøyde mennesker.

Blokkbebyggelse på stavangersk blir ofte halvveis. Mastodonten på Mariero og blokkene i Pedersgata og Bekkefaret er tre eksempler på at byplanleggere har tenkt i høyden, fått inn flest mulig beboere og ikke hatt syn for omgivelsene. Spesielt Pedersgata-blokken blir sær der den står helt for seg selv blant lave trehus og liksom ser etter noen på sin egen størrelse. Stavangers kanskje mest markante arkitekt i vår tid – nylig avdøde Lous Kloster – var sammen med kompanjong Knut Hoem mannen bak Rosenli-blokkene. De to tårnene – inspirert av finske Alvar Aalto – er sannsynligvis noe av den beste lokale arkitekturen vi har fra siste halvdel av forrige århundre. Der dagens arkitekter er knuget av kompromisser og sprer Lego-inspirerte småblokker over byen, fikk Kloster på tidlig 70-tall tenke høyt og nytt i betong.

Det går et arkitektonisk skille i Stavanger, der de mest spennende arkitektjobbene tydeligvis er i den øverste delen av det private eneboligmarkedet. Hvordan lavblokker som de i Lervig, Øvre Stokkavei eller Lassa kunne ha blitt med samme arkitektoniske dristighet som i eneboligmarkedet, får vi ikke vite. De nye småblokkene er en viktig del av fortettingen og er sikkert gode boliger, men hvor ble det av viljen til å gjøre noe nytt, gjerne med betong i betongbyen Stavanger? Det er gode tilløp i Bjergsted og Hinna Park, mens resten av byen er i ferd med å tettes til av kompromisser på sparebluss.

Kan kneisende høyblokker på 25 etasjer løse opp? Ikke nødvendigvis. Relativt høye hus gjør seg bedre sammen med andre høye hus enn de som vansmekter alene – som i Pedersgata. Det har vært tendenser til skylinetenkning vest for Breiavatnet, men uten å være videre dristig. Det beste eksempelet på moderne, tøft byggeri der arkitektene har fått frie tøyler er i Oslos operakvarter der «barcode»-designet til Dark Arkitekter mikser boliger, kontorer og detaljhandel med bygninger som står, ligger og bukter seg rundt. Det er selvsagt for sent å diskutere hva som kunne ha blitt gjort på konserthustomten i Bjergsted, Badedammen og en hel del andre steder som nå domineres av legoklossarkitektur. Det er derimot ikke for sent å be politikerne gi mer spillerom til Stavangers hærskare av oppegående arkitekter når det framover skal bygges nytt på Forus og langs dobbeltsporet.
    

Den greske tragedien har gått fra vondt til bortimot verst. Det nærmer seg et historisk stygt paradoks når de greske oppfinnelsene demokrati og økonomi risikerer å bli begravd av EU og IMF.

Som så mange andre Hellas-ferierende har jeg tenkt mitt om det kvitteringsfrie samfunnet på motsatt fløy av Europa. Det har ikke vært så nøye med kassalappen for retsinaen, eller for den saks skyld innbetaling av moms og skatt og alt det andre en stat må ha for å holde det gående. For gjennomregulerte nordmenn har Hellas vært et paradisisk fristed av ikke så nøye-holdning og lukter og smaker av sommer. Til og med smogen i Aten er i stand til å gi meg forventninger der den ligger som et brunt slør på vei ut til Pireus og ferjene til Kykladene.

For oss norske Hellas-turister har EUs ministere, Merkel og Sarkozy vært fjerne størrelser der de har tvunget grekerne i kne. Alle ser at det må ryddes i Hellas, men hvor mye skal en nasjon gjennomgå før det bikker over? Reaksjonene på nasjonale ydmykelser er en kjent europeisk øvelse. Tyskland etter 1. verdenskrig er ingen parallell – historiske erfaringer er ikke direkte sammenliknbare – likheten ligger først og fremst i at slike ydmykelser er en grobunn for fascisme og annen ekstremisme. Ideen bak EU er at handel og samkvem mellom nasjoner skal forebygge fiendskap. Først ble det gjort gjennom kull- og stålunionen mellom Frankrike og Tyskland. Med utvidelsene i 1981 og 1986 ble unionen et redskap for å bygge opp de nye demokratiene i Hellas, Portugal og Spania. I tilfellet Hellas gjør EU det motsatte av Romatraktatens idé. De fjerner det grekerne måtte ha av halmstrå som de kunne redde seg selv med, de gjenoppliver fiendebilder fra 1945 og brune strømninger som ikke har vært der siden juntaen styrte Hellas fram til 1974. Nå er det ikke de politiske ideene som styrer EU, det er økonomer som ikke ser en politisk konsekvens før de får den i hodet.

«Elblag» – tenkte jeg etter å ha sett TV 2- intervjuet med en gresk akademiker som mente det er et spørsmål om tid før det må gis regelrett nødhjelp til Hellas. Og hjelpen måtte gå via den greske kirken, staten greier det ikke, mente akademikeren. Det er den greske middelklassen som nå flytter ut til løsbikkjene i Atens gater. De samme menneskene som i 2007 lå på samme gjennomsnittslønn som tyskere, italienere og franskmenn – havner nederst i stedet for å få Hellas til å vokse ut av krisen.

Elblag? Elblag er den polske byen Ap-politiker og tidligere sorenskriver Olav T. Laake organiserte innsamlinger til på begynnelsen av 80-tallet. Elblag ble det lokale symbolet på grasrotsolidariteten mellom vanlige folk på våre kanter og like vanlige folk i det som var en av hansatidens mest velstående byer. Laake ordnet det slik at Stavanger kommune like godt adopterte jevnstore Elblag, og det ble sendt 165 trailere med 80.000 hjelpepakker til byen. Mens EU og IMF roter det til, kan vi like gjerne finne vårt greske Elblag.

Politikeres sexskandaler er blitt en norsk og særlig stavangersk sjanger i journalistikken. Det graves møkk så det holder, men er hasjrøyking på 90-tallet relevant for voldtektssiktelsen mot Helge Solum Larsen?

En avklaring: Stavanger er en liten by som var mye mindre på 70- og 80-tallet. Jeg kjenner Helge Solum Larsen fra den tiden, og var i samme kameratgjeng som søsteren. Vi har av og til møtt hverandre over en kaffekopp eller lunsj for å snakke politikk. Vi har til og med tatt en øl eller tre på Cementen – og snakket enda mer politikk. Vi har aldri vært nære venner, heller gamle bekjente fra samme bydel som krysser hverandres spor. Tilfeldigvis tilhører vi en generasjon som gikk på Kannik skole noenlunde samtidig på 80-tallet. De fleste av oss kom fra borgerlige hjem, men med klare kulturskiller. De med boblejakker var en Unge Høyre-klikk, vi andre hengte på oss Fretex-frakker og soknet til landskapet mellom Unge Venstre og Sosialistisk Ungdom. Dette er et Stavanger Tore Renberg har skildret mesterlig.

Det har vært jaktet på historier om Solum Larsens fortid. Ett sted sto det at mannen har røykt hasj. Det har jeg, (uten sammenligning for øvrig) Jens Stoltenberg og Barack Obama også gjort. Vi inhalerte til og med – i likhet med noen millioner nordmenn og amerikanere av noenlunde samme generasjon og bakgrunn. At Solum Larsen har vært uforskammet i fylla? Det har han vitterlig. Jeg også, forresten. Jeg har sett mange journalister, redaktører og politikere blamere seg på ulike vis i over 20 år – noen til og med i edru tilstand. Skriver vi om det? Nei. Har noen med sjefsstillinger i pressen utnyttet sin makt overfor unge kvinnelige medarbeidere? Ja.

Poenget mitt: Den som graver etter dritt i et annet menneskes liv kan risikere å henge fast. De journalistiske motivene for å grave i Solum Larsens liv kan være så hederlige de vil, de fleste redaktører behersker kunsten å bygge en himmel av journalistisk edle motiver over sladder. Er det en sammenheng mellom tidligere handlinger og den angivelige voldtekten? Kjente partiledelsen til hendelsene? Var de så graverende at karrieren burde ha vært stoppet, som etter promilledommen i 1999?

Her er motspørsmålet: Er opplysningene relevante? Hva er sladder, hva er journalistikk? Er hasjrøyking på 90-tallet, promilledom og utskjellinger en del av karaktertrekkene til en mulig voldtektsmann? Da er vi mange potensielle overgripere. Jeg aner en ekkel ny- og dobbeltmoralisme i presse og politikk. Solum Larsen-saken kan tvinge mange politikere til å tenke 20 år tilbake og undres over hva de har sagt og gjort. Sexskandalene kan i neste omgang få som konsekvens at kandidatene siles enda grundigere i nominasjonene for å forebygge skandaler. Hva har de røykt? Hvem har de ligget med? Var de i så fall gift med vedkommende? Det kan bli så lavt under taket at det bare blir plass til Mitt Romney-politikere.

Twitter-politikerne i Stavanger bystyre skal temmes. Hvorfor? Fordi lokalpolitikken risikerer å engasjere flere?

Det er tydeligvis ikke strenge regler mot bruk av sosiale medier ordfører Christine Sagen Helgø legger opp til, men en debatt om oppførsel. Uansett bør bystyret bør heller ta en debatt om hvordan det sosiale mediet Twitter kan brukes på en konstruktiv måte.

Brukt feil er Twitter de plaprende elitenes – hvori spesielt opptatt journalister og politikere – arena for posering og fjas. Det er mange som ikke har fått med seg at sosiale medier er et sted for dialog og deling av artikler, tips om felles interesser og ikke et forum for narsissisme og utlevering av uinteressante opplysninger om private traurigheter. Mikrobloggen med plass til 140 tegn kan være en fantastisk nyhetsformidler, slik en avis også kan være det, men Twitter og papirmedier har til felles at de kan misbrukes til tant og fjas. En del politikere tror sosiale medier er en ny form for pressemeldingstjeneste, men det er av begrenset interesse å lese at Siv Jensen måker snø eller besøker en skole. Å lese eventuelle Siv-dialoger med skoleelever, kunne ha vært opplysende. Dessverre bruker de færreste politikere Twitter til dialog.

Det er like uhøflig å tvitre som å lese aviser, sende SMS-er, sjekke mailer eller skrive lapper til sidemannen når det er bystyremøte. Jeg skjønner likevel de som gjør det. Lokal­politikken er ofte lite fengende, og det er vanskelig for både ferske politikere og utenforstående å forstå det som skjer ut fra kryptiske sakskart. Mens bystyreformen har stått stille siden Rettedal og den tid, er politikerne annerledes. Den nye generasjonen har ikke én sak, én interesse eller én stil, de multitasker seg gjennom livet – og de gjør det i en uendelig dialog med venner og bekjente der det deles argumenter, musikk og bilder.

Når de ikke forstyrrer gjør Twitter-politikerne kanskje lokalpolitikken en tjeneste. Vi som ikke er til stede på arenaen blir med inn via politikerne, vi får føle stemningen (som meldes å være laber, til tross for god mat) og vi får ufiltrerte politikermeninger. For oss journalister er Twitter og Facebook ypperlige redskaper for å finne ut hva politikerne egentlig mener – og ikke hva rådgiverne deres mener de skal mene. For alt det vi vet kan Twitter mobilisere større politisk engasjement blant yngre mennesker enn alskens undersøkelser og velmente tiltak gjennomført av voksne.

Bystyret, Stortinget og andre politiske arenaer er allerede multimediale via direktesendinger og presse. De etablerte politikernes frustrasjon rettes mot noe de selv ikke forstår eller bruker godt nok, men da bør de gjerne tvitre noen spørsmål til seg selv om hvordan nye medier kan brukes demokratisk. Et gratisråd fra en som har vært på hundrevis av politiske møter kommer her: La en av kommunens kommunikasjonsfolk som ren folkeopplysning Twitter-dekke neste bystyremøte etter hvert som sakene skrider fram. Slik kan saker forklares, svar gis og dialog oppnås.